Forteller for lite

Dawn of the Planet of the Apes - USA, 2014. Regi: Matt Reeves. Med: Andy Serkis, Jason Clarke,Gary Oldman, Keri Russell, Toby Kebbell,Kodi Smith-McPhee, Enrique Murciano, Kirk Acevedo.

Aldersgrense: 11 år

Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk til «Rise of the Planet of the Apes». En såkalt «prequel» (noen må finne opp et godt norsk ord for det snart) til klassikeren «Planet of the Apes» kunne bli elendig.

Men jeg tok feil. Filmen var ikke bare en svært god film sett uavhengig av klassikeren, det var også en velfungerende tilføyelse til den kjente historien om apeplaneten. Vi fikk logisk forklart hvordan apene ble så intelligente og hva som skapte den grunnleggende konflikten mellom mennesker og aper.

Nå er oppfølgeren klar. Vi befinner oss fortsatt mange år før Charlton Heston ankommer den mystiske planeten, men ti år etter den første prequel-en.

Store deler av menneskene er utryddet etter «apeinfluensaen» - det menneskeskapte viruset som begynte å spre seg i forrige film. De få menneskene som er igjen har samlet seg i kolonier, men uten strøm er det ikke lett å komme i kontakt med andre.

Vi er fremdeles i San Fransisco, hvor kolonien er desperate etter strøm. En liten gruppe legger ut på ekspedisjon for å sjekke en demning i skogen, og her møter de på Cæsar og de andre apene.

Både apene og menneskene ønsker fred. Men i begge leire finnes det sorte fårer. Noen av menneskene mener det er apenes feil at viruset ble spredd, og de takler dårlig å møte snakkende og ridende aper. På den andre siden husker noen av apene hvor dårlig de ble behandlet av menneskene da de «bare» var dyr, og ønsker hevn.

Når det åpnes et arsenal fullt av våpen, kan det bli katastrofe.

Ser man «Dawn of the Planet of the Apes» som en enkeltstående film, er den absolutt spennende og interessant. Vi får et godt innblikk i menneskets natur - via både menneskene og apene.

Dette er noe mer enn bare slåssing og hyling, dette er noe så unikt som en forholdsvis intelligent blockbuster.

Det er også mange spennende rømningsscener, rørende øyeblikk og heseblesende skytescener. Underholdningsfaktoren er det ingenting å si på, og filmen blir aldri kjedelig.

Menneskene i filmen fungerer godt, selv om de til tider blir litt for klisjéfulle. Apene er derimot i en klasse for seg. Personlighetene deres er troverdige, og man blir oppriktig interessert i å følge dem videre. Det hadde neppe fungert like bra om de ikke hadde vært aper, men nå er de jo tross alt det.

Spesialeffektene er imponerende. Vi tviler ikke ett sekund på at det er virkelige aper som står foran oss, og slåss-scenene blir nesten vonde å se på.

Men gjennom hele filmen er det tydelig at dette er én i rekken. Det henvises stadig til første film, og vi vet jo tross alt hvordan det vil gå helt til slutt. Derfor forventer vi at filmen tar et steg nærmere «Planet of the Apes».

Og det gjør den ikke. Vel, et lite museskritt, kanskje. Men utover det, blir den altfor stillestående. Den bygger opp mot et stort klimaks som ikke kommer, uten at det gis noen grunn til det.

Likevel skal filmen ha applaus for å være virkelig underholdende. Vi har sett nok oppfølgere som bare er en kopi av første film og som ikke tør å ta noen sjanser.

«Dawn of the Planet of the Apes» er verdt å se som spenningsfilm. Men vi skulle bare ønske den var bedre som oppfølger/«prequel».