Fornektelsens kunst
Mona Fastvold lykkes med sin spillefilmdebut.
Søvngjengeren – Norge / USA, 2013. Regi: Mona Fastvold. Med: Gitte Witt, Brady Corbet, Christopher Abbott, Stephanie Ellis
Aldersgrense: 15 år
«Søvngjengeren» er noe så sjeldent som et norsk indiedrama på engelsk. Og vi har all grunn til å være stolte av den norske gjengen bak filmen.
I spissen for filmteamet står Mona Fastvold, som regissør. Hun har laget en psykologisk film som går inn under huden på deg.
Vi møter norskamerikanske Kaia (Gitte Witt) som pusser opp barndomshjemmet sammen med kjæresten Andrew (Christopher Abbott). En natt dukker plutselig halvsøsteren Christine (Stephanie Ellis) opp, og snart følger hennes forlovede Ira (Brady Corbet) etter. Kaia og Christine har høyst ulike oppfatninger av hvordan barndommen deres var, og i løpet av noen intense dager, graves det fram ting de ikke hadde forventet.
«Søvngjengeren» er en intens film hvor mye dirrer under overflaten. Fastvold er sparsommelig i hva hun velger å fortelle fra jentenes barndom, men publikum får mange skjulte hint. Dette gjør oss nysgjerrige, og vi slipper ikke ut av det mørke universet umiddelbart etter filmens slutt. Det er en film som blir sittende i kroppen.
Vi kommer svært nære skuespillerne – både mentalt og fysisk. Kamera beveger seg tett på, og dette gir en virkelighetsnær følelse. Skuespillerne leverer gode, troverdige prestasjoner, og vi føler vi får bli med på innsiden av deres verden.
Det meste av filmen foregår i og rundt huset til Kaia, og det føles til tider nesten klaustrofobisk. Man kan se for seg hva som kan ha foregått på dette øde stedet, uten at det sies rett ut. Men den trykkede stemningen mellom søstrene blir også satt til side for lettere scener, som vennskapelig dansing eller hyggeligere samtaler.
«Søvngjengeren» ligger langt unna pompøse Hollywood-produksjoner, og den vil nok heller ikke tiltrekke seg samme publikumsmengder som de største filmene. Publikummere som foretrekker ville biljakter eller storslåtte kjærlighetsscener, kan like gjerne holde seg unna.
Men dette er en film som absolutt er verdt å se for folk som liker nærere filmer – og som liker å bli utfordret og tenke selv i kinosalen.