Forfriskende kalde sjeler

Cold Souls - USA 2009. Regi: Sophie Barthes. Med: Paul Giamatti, David Strathairn,Dina Korzun, Emily Watson og Lauren Ambrose

Aldersgrense: Tillatt for alle

Skuespilleren Paul Giamatti (spilt av skuespilleren Paul Giamatti) møter den beryktede, metaforiske veggen under forarbeidet med en oppsetting av Tsjekov-stykket «Onkel Vanja» i New York. Midt i krisa oppdager han et obskurt privat selskap som helt konkret kan separere sjelen fra folks legemer.

Giamatti bestemmer seg (riktignok på litt vel tynt grunnlag) for å ta seg et par uker uten sin sjel, for å se om dette vil lette sinnsstemningen. Når det så viser seg at han ikke klarer å tilnærme seg yrket sitt med den nødvendige dybde uten denne åndelige komponenten, lar laboratoriet ham prøve en sjel som tilhører en russisk poet. Mens den amerikanske skuespillerens egen sjel havner i tilsvarende gale hender.

Det er mye ved langfilmdebuten til franskfødte Sophie Barthes som fører tankene til geniale Charlie Kaufman. Faktisk så mye at jeg var innom tanken på å kalle anmeldelsen for «wannabeing Charlie Kaufman». «Cold Souls» er nemlig en slags symbiose av «Being John Malkovich», «Eternal Sunshine of the Spotless Mind» og «Synechdoche, New York». Men noen sjelløs plagiat er dette likevel ikke.

Der Kaufmans spesialitet er å kombinere det absurde med det eksistensielle, lar Barthes sin sjelegransking vandre ut i et mer sosialpolitisk landskap når hun introduserer konseptet «soul trafficking». Stadig vekk med den friske absurditeten og det satiriske metaplanet inntakt, om enn med overraskende lite snakk om religiøsitet eller referanser til Faust-myten.

«Cold Souls» er en ganske så forfriskende film med et varmere hjerte enn man først skulle tro. Den tilføres dessuten mye ånd av hovedrolleinnehaver Paul Giamatti, mest kjent fra «Sideways».

Jeg skulle riktignok gjerne sett at filmen trengte enda litt dypere inn i sin esoteriske materie. «Cold Souls» kan ikke måle seg med verken «Being John Malkovich» eller «Eternal Sunshine». På den annen siden skal man kanskje være takknemlig for at det finnes noen som forsøker å være en light-utgave av Charlie Kaufman, med tanke på den noe langdrøye metadrøvtyggingen hans i «Synechdoche, New York».

Men det aller beste for henne hadde nok vært om Sophie Barthes fant sin helt egen sjel og turte å se inn i den.

SE VIDEO AV COLD SOULS