Forførende grådig

The Wolf of Wall Street - USA 2013. Regi: Martin Scorsese. Med: Leonardo DiCaprio, Jonah Hill, Margot Robbie, Matthew McConaughey, Jon Favreau, Julie Andrews, Jon Bernthal, Kyle Chandler, Ethan Suplee, Rob Reiner, Spike Jonze, Jean Dujardin, Shea Whigham

Aldersgrense: 15 år (egnethet: ungdom/voksen)

I likhet med «12 Years a Slave», som også har norsk premiere denne uka, er «The Wolf of Wall Street» basert på en selvbiografisk bok fra en mer eller mindre forgangen tid i USA. Men der stopper da også likhetene.

Martin Scorseses «The Wolf of Wall Street» forteller den nokså ville historien til Jordan Belfort, som kom seg opp og fram i New Yorks finansverden sent på åttitallet – til alt overmål i etterkant av børskrakket som til dels satte en stopper for den hemningsløse jappetida. Hemningsløs er imidlertid også en svært passende beskrivelse av Belfort, som åpenbart var et stort selgertalent uten skrupler eller samvittighet, og som lærte opp et kobbel av undersåtter til å få enhver liten tullebedrift og håpefull investor til å generere penger til sitt stadig mer overdådige forbruk.

Den gamle mesteren Scorsese (som neppe trenger noen nærmere introduksjon) forteller her en nokså velkjent historie om en ung og ambisiøs hovedperson som lar seg blende av alt penger kan skaffe av materiell velstand, damer og dop. Og kanskje aller mest av penger for pengenes egen skyld. Filmen har naturlige paralleller til Oliver Stones åttitallsklassiker «Wall Street» (som for øvrig fikk en oppfølger i 2010), men i sin utførelse minner den mer om noen av Scorseses egne, tidligere meritter – først og fremst «Goodfellas» (norsk tittel «Mafiabrødre») fra 1990, men også «Casino» fra 1995.

Belfort spilles av Leonardo DiCaprio, som etter hvert har blitt en gjenganger i Scorseses filmer, og det kan virke som de to har hatt rimelig frie tøyler for sin utfoldelse. Her etterstrebes ikke nødvendigvis realisme i spillestil, som både hos hovedrolleinnehaveren og den øvrige rollebesetningen er skrudd opp til elleve – men DiCaprio leverer like fullt en innsats det står respekt av.

Den outrerte spillestilen kan for øvrig også tilskrives at sjangeren til en viss grad er komedie. Det skal imidlertid innvendes at humoren ikke alltid treffer blink, og jeg ser ikke bort ifra at Scorsese faktisk kunne hatt godt av en streng produsent som ba ham begrense seg innimellom. For tre timers spilletid er lenger enn filmen egentlig har godt av, med flere ikke spesielt nødvendige digresjoner og scener som tværes noe langt ut. Og når man først skal komme med kritiske innvendinger, er filmens moral mot slutten i overkant uklar. Selv om det på et vis går som det må gå.

På godt og vondt er «The Wolf of Wall Street» umiskjennelig Scorsese. På godt fordi filmen er preget av hans sedvanlig lekne og samtidig teknisk svært imponerende form for filmfortelling. Sammen med sin ledende mann DiCaprio klarer han kunststykket å forføre publikum hele denne lange filmen igjennom, attpåtil med en hovedkarakter som er en skikkelig drittsekk – og stolt av det.

På vondt fordi det føles som Scorsese gjentar seg selv, med en historie han har fortalt bedre før.