Forfatter Jojo Moyes om «Et helt halvt år»
- Hvordan hadde du reagert om kjæresten din ville ta livet av seg?
GRAND HOTEL (SIDE2): Jojo Moyes er garantert kjent for de fleste bok-elskere. Ikke fordi alle er fans av bøkene hennes, men det er meget sannsynlig at de er det. For hun er den forfatteren som har solgt flest bøker i Norge de siste ti årene. Ja, også mer enn vår egen Jo Nesbø, som Moyes selv trekker frem når vi poengterer at hun er mest-selgende.
Gleder seg til å treffe norske fans
Den britiske forfatteren (46) er i Oslo for å promotere filmen «Et helt halvt år», som er basert på hennes bestselger med samme navn og som har premiere torsdag kveld. Og tilstede på Colosseum kino er Moyes.
- Jeg gleder meg til å treffe mine norske fans. De eneste gangene jeg treffer dem, er når jeg signerer bøker – og selv om det ikke blir så mye tid, så skal jeg treffe så mange jeg rekker. Responsen i Norge er fantastisk, og jeg vil takke leserne for at de har tatt imot boka så godt. Jeg håper de liker filmen like mye, sier Moyes til Side2.
LES Side2s anmeldelse av filmen her: Bedre på tragedie enn komedie
Screen9v2
Vanskelig tema
Moyes har 12 utgivelser bak seg og har solgt over 10 millioner bøker verden over. Hvorfor hun har slått så godt an her i Norge, mener hun er todelt.
- Jeg vet jo ikke hvorfor, hadde jeg visst hadde jeg skrevet slike bøker hvert år, ler hun.
- Men nei, jeg tror det er to ting. Det er de to hovedpersonene og deres kjærlighetshistorie. De snakker til hverandre på en måte som virkelige folk gjør, og folk elsker den blandingen av humor og tragedie. Det er noe som har vært litt fraværende i bøker og filmer de siste årene. Men den andre grunnen er spørsmålet som er så vanskelig å svare på: Hva hvis jeg var Will, hva hvis jeg var moren hans, hva hvis jeg var Louisa? Det er det folk forsøker å finne ut, hvordan de hadde reagert. Men jeg er ikke så sikker på det finnes noe svar på det spørsmålet, forteller hun.
Assistert selvmord
Og det vanskelige spørsmålet Moyes sikter til, som alle som har lest boken vet, er at hovedpersonen Will har planer om å begå såkalt assistert selvmord, ved å dra til en klinikk i Sveits. Han ble lam fra halsen og ned to år før Louisa og leserne treffer han. Den litt vimsete, men godhjertete Louisa forelsker seg og prøver å få han til å ombestemme seg, å heller velge livet.
Å skrive om assistert selvmord som tema for en bok, kom Moyes på en dag hun kjørte barna til skolen. På radioen hørte hun et innslag om foreldre som støttet sin sønn, en tidligere rugbyspiller, i sitt ønske om å ende sitt liv. Han var lam fra halsen og ned. Forfatteren skjønte ikke hvordan det var mulig at foreldre kunne hjelpe sitt eget barn med det, men forsto etter hvert at det var mer svart-hvitt enn som så.
LES mer om assistert selvmord her: I Sveits er det fullt lovlig med assistert selvmord
Og hun har selv ennå ikke funnet svar på hvordan hun ville reagert på en så livsomveltende hendelse.
- Jeg liker å tenke at jeg hadde funnet en måte ut av det på, å leve på, men jeg vet ikke. Kanskje jeg hadde hatt det helt forferdelig. Jeg tror ikke noen vet hvordan de hadde reagert om de plutselig befant seg i en slik situasjon, forteller tre-barns moren.
Hun påpeker at Will dessuten er en person med en svært sterk vilje.
- Hva hvis noen du er glad i tar en slik avgjørelse, og du ikke klarer å endre på den? Det var en problematikk som interesserte meg.
Humor for å møte det vanskelige
Moyes har også skrevet filmmanuset til boken, etter å ha blitt spurt av filmselskapet om hun ville påta seg jobben. En jobb hun sier hun elsket å gjøre.
- Jeg er en av de som sier ja uten å tenke over alle grunnene til at jeg burde sagt nei. Men jeg tenkte at dersom jeg ikke sa ja, så kom jeg til å angre resten av livet. Jeg ønsket å sørge for at filmen beholder bokas balanse mellom latter og tårer, at hovedpersonene var tro mot seg selv. Dessuten er det svært vanskelige temaer som følger med deres kjærlighetshistorie. Siden alt var så fin-balansert, følte studio – og jeg er enig – at jeg var den beste til å gjøre det. Jeg kjenner jo historien så godt, jeg har levd med den så lenge, sier Moyes, om boka som kom ut i England i 2012, og året etter i Norge.
«Et helt halvt år» blander doser med humor og det tristeste i livet. Moyes forteller at studio aldri ba henne forandre på slutten av historien, noe som gjorde henne mer avslappet når hun skrev manus. Hun mener også balansegangen mellom latter og tårer er viktig for å ikke gjøre boka – eller filmen – deprimerende.
- Det er en veldig britisk måte å reagere på når noe er veldig trist eller vanskelig. Kanskje det er sånn i Norge også. De som jobber med svært mørke ting hver dag, som ambulansefolk og politi, de har ofte en veldig svart form for humor. Det er en måte å håndtere det på.
Som Side2s filmanmelder poengterer, er den vanskeligste scenen i filmen, langt kortere enn i boka. Det sier Moyes har med tiden å gjøre, at så mye skal få plass i løpet av 1 time og 50 minutter, som er filmens lengde.
LES også: Her er første store kikk på «Et helt halvt år»
En tredje bok
I hovedrollene finner vi «Game of Thrones»-stjernen Emilia Clarke, mens den mannlige spilles av Sam Claflin. Regissør er Thea Sharrock. Moyes ante ikke da hun skrev manus hvem som skulle spille Louisa og Will, men hun forteller at hun har hatt stor innvirkning på hvem det ble, ettersom Sharrock tok henne med på flere avgjørelser.
- Jeg og Thea har kommet godt overens helt fra starten, så hun har sendt meg aktuelle navn hele veien og spurt hva jeg synes om dem. Hun var gjennom 300 skuespillere bare for rollen til Louisa, og hun sendte meg auditionvideoer fra de hun mente var best og spurte hva jeg syntes. Jeg synes Louisa var den vanskeligste å bestemme skuespiller til, men både jeg og Thea var enige der, forteller hun om Emilia Clarke.
- Hun er legemliggjøringen av Louisa.
«Et helt halvt år» var, som de fleste av Moyes bøker, tenkt som en avsluttet historie. Men i kjølvannet av populariteten ba fansen gang på gang om å få vite hva som skjedde med Louisa. Moyes skrev dermed oppfølgeren «Etter deg», og kan nå røpe at det kommer en tredje bok.
- Begge de to første ble avsluttet veldig åpent, noe jeg vanligvis ikke gjør. Men jeg elsker å skrive om Louisa, og måten folk respondere på henne. Hun er ikke interessert i hva hun kan oppnå, men i hva hun kan gjøre. Hun forsøker å hjelpe andre. Jeg liker ikke å si at det er en budskap bak alt mulig, men jeg pleier å spørre meg selv når jeg skriver en kvinnelig karakter, hvilke signaler sender dette til datteren min. Hun er tenåring. For til tross for Louisas feil, som hun har mange av, så synes jeg ikke Louisa er en dårlig karakter å identifisere seg med.
LES mer: Jojo Moyes våknet en morgen og bare forsto at hun måtte skrive oppfølgeren til «Et helt halvt år»
Så langt har hun skrevet 20.000 ord av den tredje boka.
- Men jeg vet ikke om det er den neste som kommer fra meg. Det vil tiden vise, forteller hun, og nekter å avsløre stort om handlingen.
- Nei, jeg vil ikke si noe. Men ja, Louisa har forlatt flyplassen, såpass kan jeg si. Hun er ferdig med den forferdelige jobben, smiler Moyes.
Screen9v2
Tidligere journalist
I tillegg til de to bøkene om Louisa, er boken «Den ene pluss en», de mest kjente for norske lesere – der de to kvinnelige hovedpersonene er sammenlignbare på mange måter. Men Moyes har også skrevet om andre temaer og brukt andre vinklinger, blant annet med bakgrunn fra andre verdenskrig og om kunsttyveri i vår samtid.
- Jeg liker forskjellige typer bøker. Selv om man skriver kommersiell litteratur, som ofte rettes mot kvinner, så kan man skrive om temaer som regnes som mer «litterære». Jeg mener det er en forfatters plikt å gjøre mer utfordrende temaer mer tilgjengelige, og det er det jeg prøver å gjøre. Men det har også med å gjøre at jeg skriver om temaer jeg synes er interessante.
Og vanskelige temaer opptar henne også på andre måter. Moyes jobbet som journalist i et tiår før hun ble fulltids forfatter i 2002. Journalistikken har de siste årene endret seg mye, der inntektsfall og konkurranse fra andre plattformer har påvirket hvordan mediene jobber.
Det opptar også Moyes.
- Gud hjelpe ja, det har endret seg utrolig mye. Det er veldig vanskelig. Mannen min er journalist, så jeg er veldig klar over hvor tøft det har blitt. Jeg var heldig som jobbet i de siste gull-årene, den tiden vi hadde en jobb med et budsjett som gjorde at man kunne reise verden rundt og dekke saker som ikke alltid var de mest leste, men som vi mente var viktige å fortelle.
- Det er stadig vanskeligere, og det bekymrer meg hvordan klikk-kulturen tar journalistikken. Det er viktigere å sensasjonalisere, enn å lage historiene med nyanse og dybde. Jeg har ingen svar på hvor det ender, men det bekymrer meg.