For små skrekkfilmfans

ParaNorman 3D - USA, 2012. Regi: Chris Butler og Sam Fell. Med (stemmer, originalversjon): Kodi Smit-McPhee, Tucker Albrizzi, Anna Kendrick, Casey Affleck, Christopher Mintz-Plasse, Leslie Mann, John Goodman og Jeff Garlin.

Norske stemmer: Mikael Aksnes Pehrson, Erlend Sem Hartgen, Julian Mæhlen, Hanne Dancke Arnesen og Suzanne Paalgaard.

Anmeldelsen er av versjonen med norske stemmer og i 3D.

Aldersgrense: 11 år

Folkene bak «Coraline» og «Corpse Bride» har dukket ned i barndommens fascinasjon for spøkelser og andre monstre for å lage sin nye film.

Norman bor i en liten by sammen med familien sin, men han er ikke som alle andre smågutter. Han elsker blodige skrekkfilmer og har en ekstraordinær evne. Den lille gutten kan nemlig snakke med spøkelser. Overalt møter han folk som venter på å komme over til den andre siden, blant annet sin nylig avdøde farmor som har blitt igjen for å passe på barnebarnet sitt. Han har ikke mange venner og blir plaget på skolen av mobberen Alvin. Familien tviler naturligvis på Normans evne, men det skal snart forandre seg når han oppdager at det hviler en forbannelse over byen som bare han kan hamle opp med. Hans nye venn Neil blir med og eventyret kan starte for fullt.

Dette er en av de filmene som virkelig bruker moderne 3D som det kan, og skal, brukes. Det bringer et unikt liv til karakterene og denne lille byen. Spesielt mot slutten når kampen mot forbannelsen trår til for fullt, er det meget pent visuellt sett. Nok et eksempel på at moderne animasjonsfilmer nesten blir bedre av 3D, som med den forrige «Madagaskar»-oppfølgeren.

Teamet bak «ParaNorman» har brukt en særegen animasjonsteknikk, der man blander tradisjonell dukke- og dataanimasjon, noe som fungerte veldig godt i teamets foregående filmer, «Coraline» og «Corpse Bride». Det gir en følelse av realisme uten at det går utover det kreative.

For det har blitt en meget kreativ film. Overalt er det små referanser og spøker som spesielt skrekkfilmfans vil sette stor pris på. Karakterene er sjarmerende, fargerike og fulle av personlighet. Norman er en sympatisk hovedrolle og man føler med han der han gjør sitt beste. Den runde sjarmøren Neil står for mye av humoren, spesielt tidlig i filmen. Resten av karaktergalleriet er morsomme, selv om ingen av dem er særlig originale.

De norske stemmene fungerer helt greit, men jeg fikk likevel lyst til å se «ParaNorman» på nytt med de originale stemmene med tanke på hvor mange gode skuespillere de har samlet. De norske skuespillerne mangler litt energi og filmen hadde hatt nytte av noen mer markante stemmer til karakterene.

Historien har et godt tempo som gjør at man aldri kjeder seg. Det er ikke særlig mye nytt vi blir servert, men det er en fin moral og den føles aldri påtatt eller anmasende. Spesielt siden det er så mye humor i filmen, både for barn og voksne.

Filmen er blitt et flott kjærlighetsbrev til skrekk- og b-film som det er tydelig at folkene bak har lagt mye av seg selv i. «ParaNorman» er herlig underholdning og en av årets desidert beste animasjonsfilmer, men den kan nok være litt skummel for de aller minste, så aldersgrensen på 11 år passer fint.