For mye glimt i øyet

(SIDE2:)USA 2011 - Regi: Will Gluck. Med: Justin Timberlake, Mila Kunis, Patricia Clarkson, Jenna Elfman, Bryan Greenberg, Richard Jenkins, Woody Harrelson

Aldersgrense: Tillatt for alle

Det er ikke mange månedene siden vi så Natalie Portman og Ashton Kutcher forsøke seg på et forhold basert på sex uten forpliktelser i den romantiske komedien «No Strings Attached». I den romantiske komedien «Friends with Benefits» skal Justin Timberlake og Mila Kunis prøve seg på akkurat det samme. Og det er sannelig ikke så smart som det høres ut, her heller.

Dylan (Timberlake) er en art director fra LA som overtales av hodejegeren Jamie (Kunis) til å begynne å jobbe for magasinet GQ i New York. Siden de begge nettopp er ute av hvert sitt forhold og ikke mener de er klar for noe nytt, overtaler de hverandre til å forsøke seg på litt uskyldig sex mellom venner. Men så blir det altså mer komplisert enn de forespeilte seg, og det er vel knapt noen spoiler å røpe at det har å gjøre med en viss søt musikk som oppstår likevel.

Om enn ikke bokstavelig talt. Dette er nemlig en film som forsøker å være skikkelig smart ved å kommentere sjangerens regler, i form av at skuespillerne jevnlig diskuterer og kritiserer ulike romantiske komedier – deriblant den evinnelige bruken av følelsesstyrende musikk man gjerne finner i denne typen filmer.

Regissør Will Gluck demonstrerte både smarthet og sjangerbevissthet i den forfriskende high school-komedien «Easy-A», men denne gang prøver han for hardt, samtidig som grunnhistorien er for lett.

For uansett hvor mye den forsøker seg på postmoderne selvrefleksjon, så er «Friends with Benefits» like forbanna en helt typisk romantisk komedie, med alt det innebærer av standardetapper på vei mot den opplagte konklusjonen. Etapper som har føltes langt mer medrivende og ektefølte i filmer som denne forsøker å heve seg over. Trolig hadde det vært bedre om «Friends with Benefits» ikke var så opptatt av å forholde seg til sin egen sjangertilhørighet med et selvironisk glimt i øyet, men isteden konsentrerte seg om å være en god romantisk komedie.

For hvem vil vel ikke se Justin Timberlake (som ikke skal undervurderes som skuespiller) og Mila Kunis i nettopp en god romantisk komedie?

Underveis får vi en masse produktplassering og et par flashmobber som skal passe på at vi aldri glemmer at dette er en film som følger med i tiden. Samt Woody Harrelson i en fornøyelig (selv om det hadde vært mer elegant om han slapp å fortelle hvor mye han liker menn i hver eneste scene) birolle som svært åpent homofil sportsredaktør i GQ. Her er det nemlig den mannlige istedenfor den kvinnelige hovedpersonen som har en homofil venn, og denne gang er han en skikkelig machohomse, ikke en sånn følsom og feminin fyr.

På et vis er denne karakteren et godt eksempel på hvordan filmen så gjerne vil utfordre sjangerkonvensjonene, men likevel har innsett at den må følge dem. I motsetning til Harrelsons rollefigur, er det noe desperat og trist ved dette.