For mye av det onde

The Haunting in Connecticut - USA 2009. Regi: Peter Cornwell. Med: Virginia Madsen, Kyle Gallner, Elias Koteas, Amanda Crew, Martin Donovan

Aldersgrense:15 år

Familien Campbell har en tenåringssønn (Kyle Gallner) med en kreftdiagnose som gjør at de pendler i timevis til sykehuset som gir dem potensielt livreddende, om enn blakkende behandling. Mor Sara (Virginia Madsen) bestemmer derfor at familien skal flytte nærmere hospitalet, nærmere bestemt til et gammelt og ikke så rent lite nifst hus de får leie for en oppsiktsvekkende rimelig penge.

Familien får imidlertid en rekke nye plager med på kjøpet, da det nye bostedet skal vise seg å være av den hjemsøkte typen.

Med navn som Virginia Madsen og Martin Donovan har filmen en sterk og «seriøs» rollebesetning som vanligvis ikke assosieres med horrorfilm. Dette er en av flere likheter med den mer vellykkede «The Exorcism of Emily Rose», som også angivelig var basert på virkelige hendelser.

Fortekstene til «The Haunting in Connecticut» påberoper seg nemlig å fortelle intet mindre enn «den sanne historien», slik den skal ha utspilt seg på åttitallet.

Det burde være unødvendig å presisere at regissør Peter Cornwell må ha tatt seg flerfoldige friheter i sin fortolkning av «virkeligheten». Men i en tid hvor dokumentaristisk fjernsynsunderholdning omfavner spiritisme og helseministeren anbefaler en telefon til Snåsamannen, kan man selvsagt begynne å lure.

Uansett er det for så vidt en ærlig sak å ta utgangspunkt i det paranormale når man skal lage grøsserfilm. Og det er nok først og fremst dét regissør Peter Cornwell har som mål, å skremme sitt publikum. Men dessverre har ingen fortalt ham at mindre ofte er mer.

Det hele starter med en lovende blanding av realisme og uhygge, men straks huset og ondskapen det huser er etablert, lar ikke filmen en eneste sjanse til et lettkjøpt skvett slippe unna. Hvilket fører til at man fort blir mer eller mindre immun mot den i utgangspunktet ekle stemningen.

Filmen hadde også tjent på å kutte ned på antall karakterer vi følger – her skal både moren, tenåringssønnen, kusinen, faren og presten få prøve seg som potensiell hovedperson.

Følelsen av mindre elegant historiefortelling forsterkes ytterligere av en rekke logiske brister (er virkelig dårlig råd god nok grunn til å bli boende i et åpenbart hjemsøkt hus? ), i tillegg til at alt for mye forklares gjennom gjentagende flashbacks samt en relativt rask og ekstremt oppklarende tur til biblioteket. Og selv om filmen teknisk sett er imponerende nok, plages den av en litt teit slow motion-effekt i de mest dramatiske scenene.

Tro på det den som vil, men for meg er ikke dette godt nok løyet. Det blir rett og slett for mye av det onde.

SE VIDEO AV THE HAUNTING IN CONNECTICUT