For mange snarveier

Snarveien – Norge 2009
Regi: Severin Eskeland
Med: Marte Germaine Christensen, Sondre Krogtoft Larsen, Mikkel Gaup, Jeppe Beck Laursen, Jens Hultén, Johan Hedenberg, Knut Walle
Aldersgrense: 15 år

(SIDE2): Kjæresteparet Lina (Marte Germaine Christensen) og Martin (Sondre Krogtoft Larsen)drar over svenskegrensa etter sprit til bestekompisens bryllup, og fyller bilen med mangfoldige ganger mer børst enn de har kvoter til. På harryhjemturen fører en veisperring til at de tar en omvei (!) inn i svarteste Finnskauen, hvor de snart oppdager at tollregler neppe er blant deres fremste bekymringer. Her finnes nemlig noen riktig elake svensker som fordriver kveldene med å lage torturfilmer som streames på nettet. Og de har nettopp funnet sine neste to hovedrolleinnehavere.

Det kan kanskje høres ut som Snarveien plasserer seg i torturpornogata til Saw- og Hostel-filmene, men den er faktisk ikke så voldsomt eksplisitt - selv om Motorsagmassakren synes å være en klar inspirasjonskilde.

Istedenfor grafisk brutalitet går debuterende langfilmregissør Severin Eskeland for klassiske skvettescener. Spesielt brukes skarpe, metalliske lydeffekter til å få fram de ønskede rykningene hos publikum. Til tider tar han i bruk litt vel simple triks – og man kan etter hvert føle seg en smule lurt, når man til stadighet skvetter av ting som ikke viser seg å være så skumle likevel. Men til andre tider sitter gysene akkurat der de skal. Og da føles det godt.

Snarveien baserer seg på en ganske god idé, uten å gjøre det aller beste ut av den. Nå er ikke dette en sjanger hvor man nødvendigvis skal kreve all verdens kompleksitet, verken når det kommer til historieforløp eller karaktertegninger, men her burde det definitivt vært tatt noen runder til med manuset. Den ordentlige grøsserhistorien kommer for sent i gang, det skapes for mange situasjoner det er for enkelt å komme ut av, og det endelige klimakset er ikke dramatisk nok. Personene som befolker filmen innehar ikke stort flere karaktertrekk enn enten skummel eller redd, og fortellingen lider av at disse folkene har det med å dukke opp, sånn helt plutselig, i enten veldig beleilige eller veldig lite beleilige øyeblikk.

Men skuespillerne klarer seg jevnt over bra, til tross for at de ikke har for mye å jobbe med. Best gjør debuterende hovedrolleinnehaver Marte Germaine Christensen det, med sin troverdige og intense primalfrykt. Den smitter over i salen, og hun er så absolutt en å holde øye med i framtiden.

Snarveien er, som det vel med tydelighet har framgått, ingen perfekt grøsser. Men den har sine øyeblikk. Severin Eskeland lykkes med å skape mye genuint uhyggelig stemning, og han utfører sin fremste plikt: Han får oss til å skvette. Men neste gang bør han ta litt færre snarveier i manusutviklingen.