For ekstrem og uten medfølelse

Pietá - Korea 2012. Regi: Kim Ki-Duk. Med: Cho Min-soo, Lee Jung-jin

Aldersgrense: 18 år (absolutt grense)

Tittelen på denne sørkoreanske Venezia-vinneren er hentet fra Michelangelos ikoniske skulptur av Jomfru Maria som holder den døde Jesus, og betyr nåde. Ved filmens begynnelse er imidlertid nåde noe vår hovedperson viser i forsvinnende liten grad.

For selv om han ser ut som en hipster som henger i byens mer trendy barer, er Lee Kang-do en ensom og hensynsløs ulv som lever av å kreve inn penger for et selskap som tilbyr lån av den mindre gunstige sorten. Skyldnerne er fattige arbeidere, hvis maskiner han gjerne bruker til å lemleste dem (til krøplinger, som de sier), slik at de kan betale tilbake den etter hvert mangedoblede gjelda med kompensasjonen de får fra skadeforsikringen sin.

Så dukker en ukjent kvinne opp og hevder å være moren som forlot ham ved fødselen. Kang-do lar seg ikke lett overbevise, men etter blant annet å ha voldtatt henne (!) og fått henne til å spise litt av sitt eget kjøtt (!!) slipper han henne gradvis inn i sin på flere måter isolerte tilværelse. Med dette begynner han (også gradvis) å behandle sine klienter med mer medfølelse og mindre voldsutøvelse. Men det er ikke dermed sagt at det ikke fortsatt finnes folk der ute som har en og annen høne å plukke med ham.

Til syvende og sist handler filmen vel så mye om hevn som om nåde, og dermed er ikke assosiasjonene til landsmannen Park Chan-Wooks «Vengeance»-trilogi langt unna. «Pietá» er imidlertid mer av en sær sjangerhybrid (mellom bloddryppende hevnthriller og tåredryppende melodrama), som dessuten inneholder en klar og overtydelig ideologikritikk.

Regissør Kim Ki-Duk (som har hele 17 filmer på CV’en før denne, med «Vår, sommer, høst, vinter¿ og vår» fra 2003 som den mest kjente i Norge) har nemlig forsøkt å lage en slags moderne fabel, proppfull av vold (alltid ubehagelig, om enn ikke hele tiden like eksplisitt), sex (helst i sammenheng med den nevnte volden), filosofiske tanker og religiøse symboler. Her er pengene den nye guden, som får folk villig vekk til å kvitte seg med både armer og bein. Dere skjønner nok hvilken ideologi som får kjeft her.

Problemet er at budskapet blir for påtrengende, slik innholdet generelt blir for drøyt og ekstremt. I starten er det umulig å føle annet enn avsky for filmens eksepsjonelt usympatiske hovedperson, og det destruktive så vel som ødipale forholdet mellom ham og hans nyervervede morsskikkelse er vanskelig å kjøpe som noe annet enn et tankeeksperiment fra filmskaperens side.

Langsomt utvikler man som tilskuer likevel en slags fascinasjon for den absurde og morbide relasjonen – fram til hele konstruksjonen rakner med en ikke alt for overraskende vending som gjør historien langt mer konvensjonell enn den først utga seg for å være.

«Pietá» er en ubehagelig, annerledes og tidvis interessant filmopplevelse, som like forbanna får deg til å føle deg en smule snytt. Det er imidlertid liten sjanse for at den gir deg lyst til å kreve pengene tilbake.