Følger spillereglene

Tilbake i spill - USA 2012. Regi: Robert Lorenz. Med: Clint Eastwood, Amy Adams, Justin Timberlake, John Goodman, Matthew Lillard

Aldersgrense: 7 år

«Det er bare et spill», sies det på et tidspunkt i denne filmen. Men for amerikanere flest synes baseball å være en slags religion. Så også for filmens hovedperson Gus (Clint Eastwood), en talentspeider som sliter med å overbevise sine sjefer om at han ikke er moden for å pensjonere seg helt ennå. Mens han holder skjult at synet hans er i ferd med å gå samme vei som potensen har gjort for lenge siden.

Pussig nok trues Gus av den nye tidens kalkuleringsmetoder for talent på banen, som var hovedpersonens kjepphest i fjorårets mer solide baseballdrama «Moneyball». I «Tilbake i spill» er det imidlertid menneskelige instinkter og erfaringer som gjelder, framfor datamaskinenes kyniske beregninger.

Når en gammel venn og kollega (John Goodman) fornemmer at det ikke står så godt til med den gamle travhesten, overtaler han Gus datter Mickey (Amy Adams) til å ta seg noen dager med sin ikke alt for nære far. Gjennom dette samværet møter hun en relativt ung, forhenværende spiller (Justin Timberlake) som kjemper for en karriere innen baseball, men utenfor selve banen. Suksessadvokaten Mickey er på sin side i ferd med å bli oppgradert til partner i firmaet hun jobber for, mens juristen hun har truffet en stund synes at de bør bli et par fordi det «ser perfekt ut på papiret».

Både denne siste replikken og for så vidt hele Mickeys livssituasjon vitner om en film som ikke byr på særlig med verken subtilitet eller originalitet. Selv om filmen faktisk har en sympatisk vri på det velbrukte «kvinne må velge mellom karriere og familie»-dilemmaet som føles riktig for karakteren, uten at filmen nødvendigvis forkynner et utdatert kvinnesyn.

Aller mest skal det imidlertid dreie seg om hvorvidt Gus fortsatt har det som trengs for å gjøre de rette talentutvelgelsene, og hvorvidt han og datteren kan finne sammen mens de er ute og speider i lag. Spørsmål vi naturligvis vet svarene på før filmen en gang har rukket å stille dem.

Nå er det ikke nødvendigvis negativt å være konvensjonell, men det blir fort kjedelig å se en kamp når man kjenner til sluttresultatet – for å bruke en billig sportsmetafor. «Tilbake i spill» sliter dessuten med troverdigheten når Mickey – som jobber døgnet rundt og har tilbrakt lite tid med sin far – like fullt vet mer om baseball enn dem som har viet hele sitt liv til sporten, fordi hun har vært med faren på banen i oppveksten.

På den positive siden skal det nevnes at Eastwood, Adams, Timberlake og Goodman alle er perfekte valg i sine respektive roller, og at samtlige er skuespillere det knapt er mulig å mislike.

Dette er faktisk første film Eastwood spiller i uten selv å regissere siden I skuddlinjen fra 1993. Filmen oppleves imidlertid som velkjent territorium for Eastwood, og når han nå har overlatt registolen til debutant Robert Lorenz, er det til en regissør som utvilsomt kjenner ham godt etter å ha jobbet med Eastwood som produsent og regiassistent i en årrekke.

Men det er uansett liten tvil om at Clintern har langt bedre filmer på merittlisten, både som regissør og som skuespiller.

«Tilbake i spill» er litt for opptatt av å følge spillereglene, og reddes bare delvis av sine solide spillere foran kamera.