Flyr høyt, men for langsomt
Nestoren innen japansk animasjon tar farvel med en storslått og tilbakeskuende flytur, som kunne ha akselerert noe mer underveis.
Japan 2013. Regi: Hayao Miyazaki. Med: Hideaki Anno, Miori Takimoto, Hidetoshi Nishijima, Masahiko Nishimura, Stephen Alpert, Morio Kazama, Keiko Takeshita, Mirai Shida
Aldersgrense: 7 år (egnethet: ungdom/voksen)
Animasjonsfilmskaperen Hayao Miyazaki og hans Studio Ghibli har blitt kalt Japans svar på Walt Disney, og er godt kjent over hele kloden for filmer som ”Min nabo Totoro”, ”Det levende slottet” og ”Chihiro og heksene”. Med ”Vinden stiger” har den nå 73 år gamle animasjonsmesteren etter eget utsagn laget sin aller siste film.
Der hans filmografi i stor grad har bestått av familiefilmer som kombinerer magisk realisme med økofilosofiske budskap, runder Miyazaki av med en virkelighetsnær og historisk fundert animasjonsfilm for voksne – om enn stadig med hans umiskjennelige, håndtegnede mangastil. Og godt er det.
”Vinden stiger” handler om Jiro Horikoshi, som er for svaksynt til å realisere guttedrømmen om å bli flyger, og isteden ender opp med å bli flyingeniør. Store deler av filmen utspiller seg på 20- og 30-tallet, hvor den unge ingeniøren etter hvert får samarbeide av tysk ekspertise på området, samtidig som han har den italienske flykonstruktøren Caproni (et ekko fra Miyazakis tidligere ”Porco Rosso”) som en slags mental mentor.
Under det store jordskjelvet i 1923 treffer studenten Jiro dessuten kvinnen som skal bli hans store kjærlighet, til tross for at hun er alvorlig syk når de møtes igjen mye senere. Etter hvert står også andre verdenskrig uunngåelig for døren, og med det blir han en av de sentrale arkitektene bak landets militære luftflåte, deriblant krigerflyet Zero.
Flymaskiner er vakre drømmer, sies det i filmen. I tråd med dette er ”Vinden stiger” først og fremst en hyllest til den nokså allmennmenneskelige drømmen om å fly. Men med skildringen av en verden i krig tar den også opp noen alvorlige spørsmål om denne teknologiens dystrere konsekvenser – selv om Miyazaki synes fornøyd med å formulere et nokså vagt antikrigsbudskap.
Riktignok uttrykker filmen en viss sorg over en krig som fikk forferdelige konsekvenser for regissørens hjemland, men det som finnes av kritikk mot flyvåpnenes medvirkning i disse begivenhetene overskygges i all hovedsak av Miyazakis åpenbare beundring av den nært sagt magiske aerodynamikken.
Dette henger for så vidt på greip med hans generelt noe naive tilnærming, som sammen med den praktfulle animasjonsteknikken gir filmen mye av dens sjarm. ”Vinden stiger” er storslått og majestetisk, men samtidig dempet og nostalgisk. Filmen har dessuten mye varme i seg, ikke minst på grunn av den nevnte kjærlighetshistorien – som riktignok er i overkant sentimental. Litt på samme måte som historiefortellingen generelt oppleves som noe seig og langsom etter vår tids standard.
”Vinden stiger” er en betagende, moden og tilbakeskuende film, som framstår som et personlig prosjekt fra den japanske animasjonsmesterens side. Slik sett er den en verdig avslutning på en lang og imponerende karriere. Men det betyr ikke at ”Vinden stiger” er Miyazaki på sitt beste.
