Finstemt om søskensex

De nærmeste - Norge 2015.

Regi: Anne Sewitsky.

Med: Ine Wilmann, Simon Berger, Anneke von der Lippe, Silje Storstein

Aldersgrense: 15 år (egnethet: ungdom/voksen)

Regissør Anne Sewitsky spillefilmdebuterte med utroskapskomedien “Sykt lykkelig”, og kort tid etter regisserte hun barne- og ungdomsfilmen “Jørgen + Anne = Sant”. Med sin tredje spillefilm har hun igjen valgt å ta en helt ny retning, og laget et modent og alvorlig relasjonsdrama.

“De nærmeste” handler om 27 år gamle Charlotte, som jobber som danselærer for barn i Oslo. Hun har et komplisert forhold til sin selvsentrerte mor og minst mulig kontakt med sin alkoholiserte far. Isteden har hun fått en slags substituttfamilie gjennom bestevenninnen, hvis bror hun har et halvseriøst kjæresteopplegg med. Men så dukker hennes svenske halvbror Henrik opp, og etter hvert innleder de to et seksuelt og ikke så rent lite destruktivt forhold.

Her har vi med andre ord å gjøre med søskensex, vel å merke uten at «De nærmeste» er noen sexsjokkartet filmopplevelse. Dette er derimot en finstemt og nyansert skildring av to emosjonelt skadde menneskers søken etter nærhet og bekreftelse, som tematisk handler langt mer om familie og tilhørighet (og mangel på sådan) enn om sex mellom halvsøsken.

«Sykt lykkelig» ble i sin tid valgt ut til den prestisjetunge Sundance filmfestival, hvor den vant juryens Grand Prix. Sewitsky har også vunnet kortfilmpris på Berlinalen, hvor hun senere fikk æren av å åpne barne- og ungdomsfilmseksjonen med “Jørgen + Anne = Sant”. Med «De nærmeste» ble Sewitsky igjen invitert til Sundance, og filmen bekrefter så absolutt at hun er en filmskaper av internasjonal klasse. Med det følger naturligvis også at hun er blant de aller beste her hjemme.

«De nærmeste» er ingen bredt anlagt publikumsfrier, men et smakfullt og særdeles velregissert «arthouse»-drama av typen som kan gjøre seg bemerket på festivaler og kvalitetsfilmkinoer ute i den store filmverden. Formspråket er realistisk, men dette kombineres med en poesi i flere av bildene som hever uttrykket over ren (eller kanskje snarere skitten) kjøkkenbenkrealisme. I tillegg vet Sewitsky og hennes medmanusforfatter Ragnhild Tronvold å ikke servere oss all informasjon med overtydelig teskje, og våger å heller stole på underfortellingens edle kunst. Riktignok syndes det mot dette i form av et par forhistorieformidlende replikker som med letthet og hell kunne ha vært strøket, men generelt er «De nærmeste» forbilledlig dempet og subtil i sin fortellerstil. Ikke minst har den noen komplekse og ikke utelukkende sympatiske karakterer, som blir ekstra interessante og engasjerende fordi vi ikke alltid vet hvorfor de handler slik de gjør.

Hovedpersonen Charlotte spilles av Ine Wilmann, i sin første filmrolle av betydning. Hun gjør en svært overbevisende prestasjon i en jevnt over meget velspilt film. Verdt å trekke fram spesielt er samspillet hennes med svenske Simon Berger, som spiller halvbroren. De to har sågar visse fysiske likheter, hvilket gir enda en grunn til å påpeke at regissøren har gjort noen svært gode valg av skuespillere til denne filmen.

Etter hvert har det blitt kjent at Wilmann også skal spille hovedrollen i Sewtiskys neste prosjekt, den planlagte storfilmen om Sonja Henie. Da tar Wilmann sannsynligvis spranget fra stjerneskudd til et stort og etablert skuespillernavn. Men talentet hennes er uansett allerede bekreftet med «De nærmeste».