Filmlek med virkeligheten

Gitarmongo (Gitarrmongot) – Sverige 2005. Regi: Ruben Östlund. Med: Erik Rutström, Ola Sandstig, Britt-Marie Andersson og Julia Persdotter.

Å følge en tolv år gammel gutt og noen andre raringer er ikke nødvendigvis så interessant, men når regissør Ruben Östlund nesten ikke til stede med kameraet sitt blir det nesten litt magisk. Med hjelp av et stillestående kamera blir vi ikke bare passive iakttakere, men får også en nærhet til disse menneskene som er helt enestående.

Ikke nok med at situasjonene som har kommet med på filmen er ekstremt morsomme, men flere av disse menneskene har en sjarme som synker langt inn bare på noen få minutter. Svensker er jo stort sett et hyggelig folkeslag.

Komikken og tragedien er ikke dratt lengre enn hva hverdagslivet har å by på til vanlig. Litt ekstra ekkelt blir det allikevel å være vitne til noen skyteglade idioter rundt et spisebord. Og litt sårt blir det når den tilbakestående damen finner sykkelen sin tred over en lyktestolpe.

Desto mer glede sprer vår unge venn med gitaren når han river i med sin versjon av « The Lion Sleeps Tonight». Det begynner ganske friskt med at han snur på alt av parabolantenner oppe på et tak. Senere stepper han inn i perioder, etter at andre snurrige mennekser fra Göteborg har blitt filmet.

Regissøren setter opp et kamera og lar livet rulle forbi. Følelsen av at dette er Sverige på godt og vondt blir etter hvert ganske overbevisende. Vi får gjennom en film oppleve en tilstand og et portrett av våre naboer i øst som gjennom sin enkelhet gjør inntrykk.

Episodene kan virke veldig tilfeldige, men her er det en helhet og dette er nok et utvalg av det beste Östlund har festet til filmrullen. En salig blanding av rariteter som i samlet form blir ganske så fornøyelig