Filmen mora di ikke vil se
Tøffere enn toget, frekkere i kjeften, men med usikkerhet og sårhet rett under overflaten. «Jenter» er ikke filmen du vil vise til opphavet.
Jenter - dokumentar.Norge 2007. Regi: Hanne Myren. Med Iselin, Mahsa, Maria og flere på Ruseløkka skole i Oslo.
Aldersgrense 11 år
Iselin, Masha, Maria og de andre jentene fra Ruseløkka skole presenterer et lite stykke Norge og i alle fall Oslo, men egentlig er de representative for alle miljøer der det eksisterer to ytterpunkter – i dette tilfelle er det vestkanten og østkanten i landets hovedstad.
Jentene i Hanne Myrens dokumentar er helt klart tøffere enn de fleste, men samtidig er det viktig å huske på at hun har fulgt jentene i 18 måneder og valgt ut 75 minutter fra 250 timers opptak. Mye endrer seg i jentenes liv, men mye er også klippet bort.
Mulig er det slik at jentene 24 timer i døgnet snakker om sex, røyking, bank, horestempelet, karakterer og kysser iherdig på hverandre – men antakelig er det ikke slik. Likevel ved kun å fokusere på dette, får Myren frem jenter i drift, i opprør og ennå med for få ord til å sette ord på det de ikke klarer å forstå.
Sniktitt på ukas filmpremierer
Iselin og Mahsa og de andre, som i dag er 18 år gamle, ha ros for å ha våget å slippe en filmskaper så langt innpå seg. Det er få filtere i jentenes diskusjoner, og i så måte presenterer de noe ekte og ektefølt vi sjelden ser på film – fra den kanten.
Myren har valgt å klippe seg selv og sine eventuelle føringer bort, men det fjerner likevel ikke inntrykket av at noen scener er mer rollespill enn noe annet. Det er helt klart at kameraets tilstedeværelse jazzer opp jentene.
Men disse scenene er veiet opp av øyeblikkene der jentenes tøffe ytre smuldrer opp på så nakent vis at det nesten er vondt å se på. Disse jentene er på leit, som så mange andre på samme alder, og de har ennå ikke lært seg å skjule det.
Myren skal ha ros for å ha våget å være direkte.Hun balanserer på en grense, men holder seg på den rette siden. Likevel ender filmen enkelte ganger med å gå i ring fordi den stadig gjentar det samme om og om igjen. Jeg nekter å tro at de unge jentene ikke har noe mer interessant å komme med som man også kunne fokusert på.
Vi får håpe at jentene om et par år ikke føler at filmen er like pinlig som å lese en gammel dagbok. For oss andre er det i alle fall et ærlig møte med dagens unge jenter - jenter som ikke er representative for alle unge jenter - men der man kan erkjenne at tross de frekkeste kommentarene, har ikke så mye forandret seg.