Fikk takket for omsorgen - 32 år etter

(Finnmarken): En vinterdag i 1982 kjørte en bil av veien ved den gamle brua i Komagvær. Bilen havnet i elva, og begge passasjerene druknet. En av dem var moren til sju år gamle June Kristin Nergaard.

– Jeg husker at jeg var hos en venninne, og ble hentet hjem. Der var det en fremmed mann, som sa at han var prest. Han fortalte at mamma var død, men jeg trodde ikke på ham, jeg kjente ham jo ikke, forteller June i dag, 32 år seinere.

I nabohuset fikk Laila og Svein Borgersen snart høre den samme nyheten.

– Det var jo bare en måned til lille julaften, det var helt forferdelig. Jeg tenkte mye på hvordan jeg kunne nærme meg det huset der alt var så fælt og vondt. Så bakte jeg en sjokoladekake, og gikk bort, husker Laila. 

Lagde plass til en til

Også før ulykken hadde sju år game June vært en del hjemme hos Laila og Svein, deres yngstegutt Arne var bare ett år eldre enn Laila, og en naturlig lekekamerat. Men nå ble besøkene hyppigere, for selv om June fortsatt hadde en egen familie, var det greit å ha et annet sted å gå til.

– Pappa var periodedranker, så det hendte at han ikke var hjemme. Brødrene mine var såpass store, mens lillesøsteren min bare var tre år. Hun var mye hos bestemor, forteller June.

Snart fikk hun et eget rom å sove på i nabohuset, for Laila gjorde gladelig om hobbyrommet til et soverom da June kom innom.

– Jeg var nok her mest mot helgene. Jeg husker at det var kjempestas å få et eget rom, sier June.

– Vi hadde jo ikke så mye plass, men vi hadde en madrass, som vi rullet ut da du kom på besøk. Også ryddet jeg plass i et skap, sånn at du kunne ha tingene dine et sted. Juneskapet, forteller Laila.

– Men du var treig om morran, ler Svein Borgersen.

– Men vi visste hvordan vi skulle vekke deg. Hunden din Bonny sto jo utenfor i bånd, og vi slapp den inn til deg, sånn at du ble rundsleika i trynet. Da våknet du fort!

June ble også en naturlig gjest når familien Borgersen skulle på hytta i Persfjord. Det skulle de ganske ofte.

– Kanskje det er det som har gjort at jeg er så glad i å dra på hytta i dag. Jeg har fått en del verdier fra Laila og Svein, det er det ingen tvil om, sier June.

Ville gjøre det enklere

32 år har gått siden ulykkesdagen i november 1982, og det begynner også å bli en god stund siden June flyttet fra Vardø, først for å gå på skole i Vadsø, så for å leve og bo sammen med Ørjan Nergaard, først i Tromsø, deretter i Båtsfjord, Ørjans hjemplass. Og så har dagene gått, med June i Båtsfjord, og Laila og Svein i Vardø, uten at de har sett så mye til hverandre. Da Finnmarken møter dem før jul, er June på besøk for første gang på mange år – og for aller første gang får Laila og Svein hilse på hennes utvalgte, Ørjan, og et av fire barn, Ida.

– Men vi har jo hørt at du har det bra, at du har kommet til en solid familie, sier Laila.

– Og hver gang hun sier noe om deg, om June, så må jeg spørre: Er det vårres June du snakker om. For du er vårres June, sier Svein.

Nettopp som takk for at hun har fått være deres June, ønsker June å gi dem Finnmarkens julestjerne.

– I alle år har jeg tenkt på at jeg må få takket dere på en måte, men så har det aldri blitt sånn. Så i år tenkte jeg at dere kanskje kunne få julestjerna. Den har dere virkelig fortjent, sier hun.

Og selv om både Laila og Svein er glad for overraskelsen, ser de det som helt naturlig at de tok vare på nabojenta.

– Det var den naturligste tingen i verden. Tanken var jo å gjøre ting litt enklere for deg. Men jeg tror ikke vi snakket så mye om det som hadde hendt, gjorde vi, spør Laila.

– Nei, det var ingen som snakket om det, svarer June.

– Nei. Vi ville nok gjøre det beste ut av det, sier Laila. 

Les flere saker fra Finnmarken her!

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!