Fikk beskjed om at hun har uhelbredelig kreft

(BERGENSAVISEN): Kort tid i forveien satt hun, søsteren og moren ute med en kaffe i hånden. Solen skinte den dagen i begynnelsen av juni, skriver BA.

Et par dager tidligere sto hun hjemme på stuegulvet med vaskekosten i den ene hånden, og telefonen i den andre. Hun sendte av gårde et bilde via Snapchat til noen venner. «Jeg vasker huset» sto det.

Like etterpå knakk bena hennes sammen. Hun fikk en ilende smerte i ryggen. Hadde det ikke vært for at hun allerede hadde telefonen i hånden, ville hun ikke greid å ringe moren sin – smertene var uutholdelige og Ingrid kom ingen vei. For hver eneste lille bevegelse hun gjorde, skrek hun enda mer.

Moren Rita kom i all hast hjem til Ingrid, og fant datteren på gulvet. Hun og en venn fikk båret Ingrid ut i bilen, og kjørte til legevakten. Mens Ingrid lå i baksetet i bilen, kom hun på historien hun hadde lest for ikke så altfor lenge siden.

Jenten, som var ute på joggetur, fikk ilende smerte før hun falt sammen. Senere viste det seg at hun hadde fått spredning, og Ingrid ble umiddelbart redd for at det samme gjaldt henne.

For cirka ni måneder siden fikk hun, etter ett års behandling for brystkreft, beskjed om at sykdommen var ute av kroppen.

- Jeg tror det er spredning, sier Ingrid til legen hun møter på Bergen legevakt.

Grunnen til kollapsen hjemme på stuegulvet, var et prolaps helt nederst i ryggen. Men, legen hadde også funnet noe mer.

Kanskje litt forfengelig

BA møter Ingrid hjemme i stuen hennes. Hun sitter en halvannen meter unna der hun kollapset for en drøy måned siden. For litt over to uker siden, fikk hun beskjed om at hun har metastatisk brystkreft.

Gjennomsnittlig lever kvinner som får påvist metastatisk brystkreft tre år etter diagnosen.

Hun er pent sminket. Har et stort, tykt hår, som er pent krøllet. Selv om alt håret ikke er hennes eget, er det slik det pleide å se ut før hun fikk cellegift. Hun sier selv at hun «kanskje er litt forfengelig».

- Jeg har skammet meg over sykdommen, og særlig etter jeg fikk fjernet brystet, sier hun til BA.

Høyre bryst og lymfeknutene i høyre arm ble operert bort da hun fikk påvist kreft i 2013. Håret forsvant da cellegiftbehandlingen var i gang. Ingrid forteller at hun sjeldent ville se seg selv skallet. Hun sov med parykk, og synes det var ille å dusje og vaske skallen sin.

- Uten parykken og brystet, følte jeg virkelig på skammen.

Ingrid er 30 år gammel og bor i et lite, koselig hus, som ligger langsmed Fjellveien. Der har hun bodd i tre og et halvt år, og i dag deler hun det med sine to katter Lana og Adam, og hunden Milo, som hun adopterte da hun var ferdig med cellegiften i fjor

- Huset mitt er det viktigste stedet for meg. Her kan jeg være på godt og vondt.

Mammahjertet

- Det skulle vært meg, ikke henne, sier Rita Hopsdal, Ingrids mor.

Hun forteller at mammahjertet er knust. Beskjeden de fikk i begynnelsen av juni om at datteren hennes har uhelbredelig kreft. Beskjeden om at hun kan miste en av de kjæreste hun har. Rita tror ennå ikke helt på beskjeden hun fikk.

- Det er det verste som har hendt meg, forteller hun til BA.

«Vi tre er bestevenner – tralla-la-la-la», synger trekløveret, som Ingrid, søsteren Camilla og moren Rita kaller seg, når noe ikke er så bra. De tre kan ligge sammen i sengen, klemme hverandre, gråte og le.

Ingrid mor er sikker på at det skal gå bra denne gangen også. Rita forteller historier om datteren. At hun alltid er der for de rundt seg.

Tilbake til da Ingrid var fire år. Moren Rita hentet henne i barnehagen, datteren spør moren sin entusiastisk «mamma, vet du hva som er det mest menneskelige med mennesket?».

Moren kom fra jobb, og var litt trøtt og sliten. Hun tittet på datteren og svarte at hun faktisk ikke hadde tenkt over det.

- Vet du ikke det? Det er jo øynene mamma. Det er der vi ser hvordan folk har det.

Moren mener at den historien forklarer hvor fantastisk datteren er.

- Ingrid, det er kreft

I november 2013 hadde Ingrid over lengre tid kjent kuler i brystet, men hun var aldri redd. Ti år tidligere, da hun var russ, hadde hun to godartede svulster i brystet. Da sa det at det ikke var uvanlig for kvinner å få slikt opp igjennom livet.

Nå var kulene blitt store og litt ubehagelige. Ingrid ville sjekke det – for sikkerhets skyld. Hun fikk ta mammografi ved Haukeland universitetssykehus.

- Etter én runde med bilder, forandret stemningen seg i rommet. Jeg forsto at det var noe galt, forteller hun.

En lege kom også inn, flere bilder og en biopsiprøve ble tatt, så fikk hun reise hjem. Ingrid hadde en dårlig følelse.

Bare noen dager senere drar hun tilbake til Haukeland for å få svar på prøven. Med seg har hun søsteren Camilla og moren Rita. Ingrid hadde kjøpt nye klær for anledningen. En flagrende tunika med en tights til. Hun hadde to tanker i hodet: dersom de ikke fant noe, er det et «seiersplagg». Hvis hun får påvist brystkreft, skal hun brenne klærne. Som et slags symbol.

- Ingrid, det er kreft, forteller legen henne.

Det første Ingrid spør om, er «Skal jeg dø?». Legen forklarer at de skal greie å redde livet hennes, med det de har å jobbe ut ifra. Noe annet er ikke aktuelt.

- Mister jeg håret?, er Ingrids neste spørsmål.

Svaret var ja.

Det var først da Ingrids tårer kom.

- Det høres nok dumt ut, men det var da jeg skjønte at jeg også kommer til å se syk ut.

Trodde aldri hun var kreftfri

Ingrid vokste opp og gikk på skole i Fyllingsdalen. Etter videregående reiste hun ganske raskt til København for å studere pedagogikk. Hun fant ut at det ikke passet henne, i tillegg ble hun forelsket, så det passet bra å flytte hjem til Bergen igjen. I 2011 var hun ferdigutdannet ved BI og begynte raskt i jobb.

To år senere sitter hun på et kontor på Haukeland universitetssykehus og får beskjed om at hun har brystkreft. I september i fjor, etter operasjon, cellegiftbehandling og stråling, har behandlingen tatt knekken på kreften.

- Det som er rart med kreft, er at når man får det påvist, føler man seg som oftest frisk. Men, når man er friskmeldt, føler man seg fortsatt syk, sier Ingrid.

Hun trodde heller aldri på det at hun var frisk.

Klærne hun kjøpte før hun fikk vite om brystkreften i 2013, ligger fortsatt på rommet hennes. Hun vil gi plaggene en sjanse til.

Ingrid forteller at når legene ser tilbake på bilder, kan de, hvis de ser nøye etter, at det er en antydning til spredning allerede i januar i år.

Til Haukeland universitetssykehus kjører hun den samme ruten hver gang. «Litt overtroisk», kaller hun seg.

Selv om hun alltid har hatt en god følelse på vei til sykehuset, er mye forandret nå.

- Jeg er knust hver gang jeg kommer hjem. Det virker som at de har gitt meg opp helt.

Immunterapi

Etter at legene fortalte at de ikke kan gjøre noe for henne, har hun jobbet med å finne en annen behandling. Via bloggen sin fikk hun høre om immunterapi, som er en behandling hvor man istedenfor å angripe kreftcellene direkte, som man gjør med cellegift og stråling, går behandlingen på å styrke kroppens immunforsvar, som deretter angriper kreftcellene.

Lørdag for en uke siden får Ingrid en telefon. I andre enden hører hun Janne Kristiansen Gjeruldsen, som er styremedlem i Bistandsforeningen til Forskning & Utvikling og Behandlingsstøtte. Hun forteller at Ingrid skal få CET-behandling, også kalt immunterapi, av behandler Susanne Johansson.

Johansson har utviklet den alternative metoden i Stockholm, og har jobbet med terapiformen i 30 år, hvorav 10 i Norge.

- Det er viktig for meg å få frem at immunterapi ikke er en kreftbehandling, men at det er med på å bygge opp immunforsvaret, forteller Janne Kristiansen Gjeruldsen. Hennes far, som for to år tilbake fikk beskjed om at han hadde tre til seks måneder igjen å leve, benytter seg av denne behandlingen i dag.

Hans prognoser er i dag på flere år til tiår.

Gjeruldsen forteller at de nå håper at CET-behandlingen blir offentlig godkjent for alle.

- Et svensk universitetssykehus står klare til å forske på CET som behandlingsform. Målet er å få resultater og få god dokumentasjon på hvordan behandlingen fungerer, sier hun.

Ikke redd for døden

Tilbake i Fjellveien hos Ingrid. Hun forteller at allmennformen hennes er bra. Den verste tiden på døgnet er morgenen. Hun våkner opp til sitt eget mareritt, og tenker tanker som «hva om jeg faktisk dør?».

Hun snakker om døden. Hun er ikke redd for å dø, hun forteller at hun bare ikke er ferdig med å leve ennå.

- Jeg tenker på hva jeg må slette i nettloggen og at jeg må betale ned gjelden min. Jeg tenker på hvem som skal synge i begravelsen min, og at jeg ikke vil ha «Eg ser» med Bjørn Eidsvåg, for den har jo «alle», sier hun på en spøkefull måte.

Det er likevel noe hun er redd for, dersom hun dør for tidlig. Hun er redd for at presten ikke skal ha nok å si om henne.

- Jeg får panikk hvis jeg tenker på at de som kommer i min begravelse tenker at presten ikke hadde så mye å si om meg.

Ingrid har uansett ingen plan om å dø ennå. Hun snakker ofte til sin far, som døde for ti år siden, og forteller at han ikke får møte henne igjen helt ennå. Alderen hennes skal nemlig bli tresiftet.

- Jeg skal leve helt til jeg ikke gidder dette livet mer. Himmelen kan vente.

Her kan du lese flere nyheter i BA.