Feelgood uten smak
Komikk og mat møtes i uskjønn forening i «Mesterkokken».
Mesterkokken - Frankrike, 2012. Originaltittel: Comme un Chef. Regi: Daniel Cohen. Med: Jean Reno, Michaël Youn, m.fl.
Jacky Bonnot (Michaël Youn) er en matentusiast som strever med å beholde en jobb. Og med en høygravid kone, har han nå dårlig tid på å få livet sitt i orden. Drømmene hans om flotte restauranter med ekstravagant gourmetmat må settes på vent og han ender opp i en kjedelig malerjobb på et gamlehjem. Alexandre Lagarde (Jean Reno) er en respektert kjendiskokk som sitter fast kreativt sett og har fått kniven på strupen av sin sleske kompanjong. Arbeidsløshet venter den gamle kjempen hvis han mister en av sine tre stjerner i den berømte Michelin-guiden og det nærmer seg tid for anmeldelse. Jacky og Alexandre møtes ved en tilfeldighet på gamlehjemmet og Alexandres desperasjon fører til at han gir den uerfarne Jacky en sjanse.
«Mesterkokken» handler på mange måter om det tradisjonelle franske kjøkkens møte med det nye og moderne innen kokkekunst. Hvordan de gamle veteranene sliter med å fornye seg, og hvor latterlig mye av det nye er. Det var i det minste hva regissør Daniel Cohen oppdaget da han gjorde research for filmen med flere besøk bak kulissene på Frankrikes mange gourmetrestauranter.
Som et kjærlighetsbrev til det franske kjøkkenet fungerer filmen greit. Alle scenene der vi er på kjøkkenet med karakterene, er de sterkeste i filmen og har flere morsomme øyeblikk. Scenen med den eksentriske eksperten på molekylmat er filmens klare høydepunkt.
Utenfor kjøkkenet derimot, fungerer ikke «Mesterkokken» like bra. Filmen har blitt en veldig standard sak til tross for det interessante utgangspunktet. Mye av humoren faller igjennom og det hjelper heller ikke at den har et forrykende tempo. Det blir mest mas og kjefting med det resultatet at de morsomme scenene ikke får puste. Innslagene av dramatikk er ekstremt uoriginale og det platte skuespillet fra birollene redder ingenting. Scenen der Jacky og Alexandre spionerer på konkurrentene i forkledning som japanske diplomater er på kanten til rasistisk og gir bare en pinlig bismak.
Michaël Youn spiller den overivrige Jacky på en anmasende og ensidig måte. Han får aldri vist mer av karakteren enn akkurat nok til at han oppfyller sin funksjon i historien. Om feilen ligger hos skuespilleren eller i det middelmådige manuset forblir ubesvart, siden dette var mitt første møte med Youn. Veteranen Jean Reno gjør en bedre innsats enn sin motspiller, og er ganske sjarmerende som den desperate Alexandre. Ikke uventet kanskje, med tanke på hvor sjeldent det er at Reno gjør en halvveis jobb i filmene han er med i. Resten av rollebesetningen er forholdsvis anonym og bringer heller ikke mye spennende til matbordet.
Vil du se en fransk feelgood-film i år, så se «De Urørlige». Ingen av de to filmene har særlig originale premisser, men skuespillerprestasjonene og manuset i «De Urørlige» er flere Michelin-stjerner foran «Mesterkokken». Det blir en svak treer på terningen og man håper at Jean Reno velger bedre prosjekter i framtiden.