Farskap på følelsene løs
Å bli foreldre kan utløse de kraftigste følelser, men for noen er det litt vanskeligere å komme til slike erkjennelser i denne gullpalmevinneren fra Cannes.
Barnet (Lenfant) – Belgia 2005. Regi: Jean-Pierre og Luc Dardenne. Med: Jérémie Renier, Déborah Francois, Jérémie Ségard, Fabrizio Rongione og Olivier Gourmet.
Aldersgrense: 11 år.
Forandringene er store når vi følger unge Bruno inn i en kaotisk farsrolle. «Barnet» blir som et indre dypdykk, inn i følelseslivet til en fyr som aldri før har oppdaget hva som er viktig her i livet.
Sonia heter barnets mor, og det er hun vi først blir kjent med. Hun vandrer hvileløst rundt med sitt nyfødte barn på armen jaktende på faren Bruno. Og ekte lykkefølelse lurer når den lille og unge familien etter hvert kommer sammen.
Sjokket blir desto større når, barnefaren tenker profitt fremfor familielykke. Han selger sitt barn. Denne tankeløsheten og påfølgende fortvilelse er på ingen måte overdramatisert, men heller spilt ned av noen vakre prestasjoner på lerretet.
Følelsen av å følge så ekte mennesker på siden av de normale samfunnsformene er nesten skremmende. Ekte mennesker, enkelt fortalt. Det er hovedgrunnen til at man gradvis dras inn i filmen.
Samtidig er det en utfordring å se hvordan livets alvor tar hardere og hardere tak i hovedkarakteren – barnefaren Bruno.
Dette belgiske samtidsdramaet, fra livets skyggeside, greier å skildre en realisme vi sjelden ser på film om unge skjebner som har store vansker med å ta valg ut i fra sitt sosiale ståsted. «Barnet» er så realistisk i sitt uttrykk at det er vanskelig å få sympati for den umodne tullingen på 20 år. Hans handlinger virker å være tatt ut av en nærmest tilbakestående tilstand.
Og bare glem barnet - babyen Jimmy. Her er det en fars oppvåkning som lager bølger av filmatiske opplevelser.