Fantastisk rolleprestasjon

Jeg har elsket deg så lenge - Frankrike 2008. Regi: Philippe Claudel. Med: Kristin Scott Thomas, Elsa Zylberstein, Serge Hazanavicius, Laurent Grevill, Frederic Pierrot, Lise Segur, Jean-Claude Arnaud, Mouss Zouheyri, Souad Mouchrik

Aldersgrense: 11 år

Juliette Fontaine (Kristin Scott Thomas) har sonet femten år i fengsel. Åpenbart for en alvorlig forbrytelse, som filmen klokelig holder tilbake informasjon om – hvilket jeg også skal gjøre her.

Den kjederøykende kvinnen tas i mot med keitete kyss av lillesøster Lea (Elsa Zylberstein), som ønsker å gjenopprette forholdet dem i mellom. Lea gir derfor Juliette et rom i huset hun deler med ektemannen Luc (Serge Hazanavicius), som er svært skeptisk til den løslatte svigerinnen, og deres to adoptivbarn, som langt raskere aksepterer sin nye tante.

Det handler om de to søstrenes forsiktige tilnærmelse til hverandre, og om Juliettes like forsiktige forsøk på å nærme seg en verden hun har vært avstengt fra – om hun da i det hele tatt ønsker å bryte isolasjonen. Og det handler om hvor vanskelig det er å stille de mest åpenbare spørsmålene, også til dem som burde stått deg nærmest.

Det er ikke for ofte man ser sterke kvinnelige hovedroller på film, og enda sjeldnere middelaldrende sådan. Man skulle kanskje tro at Kristin Scott Thomas måtte reise til Frankrike for å finne en slik rolle, men faktum er at hun har bodd i landet alle sine skuespilleraktive år. I likhet med landskvinnen Charlotte Rampling bør hun muligens anses som vel så mye av en fransk som en britisk skuespiller.

Sikkert er det i hvert fall at Scott Thomas her gjør sin hittil sterkeste rolle – på et språk som ikke er hennes morsmål. Og kanskje er det den språklige distansen som gjør at hun ikke viser noen tegn til den kjølige, britiske overklassesjarmen hun ofte assosieres med. Men mest sannsynlig er det fordi hun er en så dyktig skuespiller. Juliettes kjølighet er nemlig av en langt røffere type, og Scott Thomas gir henne akkurat passe proporsjoner av det innesluttede og det konfronterende, det resignerende og det reetablerende.

Langt på vei er dette Kristin Scott Thomas film, uten at hun stjeler all oppmerksomhet fra birolleinnehaverne. Av disse utmerker spesielt Elsa Zylberstein seg som den forsøksvis forsonende lillesøsteren.

Debuterende regissør og manusforfatter Philippe Claudel (hittil bedre kjent som romanforfatter og litteraturprofessor) skal også ha sin del av æren for filmens komplekse karakterskildringer.

Han setter opp scener som hinter og antyder, og som dyrker fram det skjøre samspillet mellom menneskene i dramaet. Han kunne imidlertid ha spart oss for den følsomme, men avvæpnende gitarmusikken, som trolig er ment å gjøre opplevelsen enklere for publikum. Han gjør det også litt lett for seg selv ved av og til å klippe når scener nærmer seg det vanskelige. Dessuten rommer bakgrunnshistorien i overkant mange formildende omstendigheter, som får oss til å lure på hvorfor dette ikke har kommet fram tidligere.

Ikke desto mindre er den antydende og tilbakeholdende fortellerformen en av filmens fremste styrker. I tillegg til den mørke og fascinerende karakterstudien. Juliette Fontaine er slettes ingen lysfontene, men du verden som Kristin Scott Thomas skinner i rollen.