Fantastisk Penélope

Brutte omfavnelser - Spania 2009. Regi: Pedro Almodovar. Med Penélope Cruz, Lluis Homar, Cruz, Lola Dueñas, Ángela Molina, Rossy de Palma, Blanca Portillo

Aldersgrense 11 år

Da filmregissøren Mateo Blanco mister synet, og mister kjæresten (Penélope Cruz) i en bilulykke, går han over til å bruke navnet Harry Caine. I sin leilighet lever han et svært innsnevret liv, kun hjulpet av sin mangeårige venninne og medarbeider og hennes sønn. Sønnen forstår at det er noe som ikke helt stemmer med både hans mor, Harry og fortiden.

Etter hvert dukker det opp en mystisk kar som ønsker å lage film om ham, og dette setter igang den merkelige historien om hva som skjedde den gang kjæresten døde.

«Brutte omfavnelser» er en annerledes film fra Pedro Almodovar, og la oss si det først som sist - ikke én transseksuell er i sikte. Selv har regissøren påpekt at filmen representerer et skifte i hans karriere. Kanskje like greit da å oppsummere med en historie der filmskaping er en sentral ingrediens.

Det er nemlig rundt Mateos eller Harry Caines siste film at det hele utspiller seg. Og i sentrum for det hele står en strålende Penélope Cruz, som spiller skuespillerinnen som alle begjærer, både Mateo og den aldrende tidligere sjefen hennes som gjør seg selv til filmprodusent for å få henne.

Samtidig er hun alle rollefigurene som dukker opp i filmene de lager, også en versjon av Pedro Almodovars egen «Kvinner på randen av et nervøst sammenbrudd».

Cruz har kalt regissør Pedro for sin gud. Denne filmen beviser nok en gang at det er Almodovar som får det beste ut av Cruz som skuespiller. Dette er en ganske annen rolle enn han skapte for henne i «Volver», men en rolle som krever en stor innsats fra skuespilleren. Det er derfor det er så mye mer interessant å se på Cruz i spanske filmer heller enn i amerikanske, der de er mer opptatt av hennes vakre ytre.

Ikke alle vil henge med på regissørens skifte fra hans fargerrike komiske filmhistorier som «Alt om min mor» til denne mindre outrerte filmen. Men mindre komplekst blir det aldri. Tidvis går selv Almodovar seg noe vill i egne filmhistorier, men «Brutte omfavnelser» er et lovende vendepunkt til noe annet.