Fantastisk og forvirrende

Bambieffekten
Regi og manus: Øystein Stene
Med:Viktoria Winge, Julia Elise Schacht, Kim S.Falck-Jørgensen, Kristoffer Joner, Knut Joner, Ane Dahl Torp
Aldersgrense: 15 år

Filmen, som er den erfarne kortfilmregissørens første spillefilm, tar grep med en gang.

Regissøren klarer raskt å plassere karakterene og tar oss rett tilbake til ungdommens naive, usympatiske, energiske og ville vugge.

Når Veronica, spilt av Julia Schacht roper: «Jeg skjønner ikke at noen har pult deg. Jeg håper at fitta di revner,» til den gravide kassadamen på Joker, som spilles av Ane Dahl Torp, håper vi på at filmen skal ta oss med storm og at det energiske drivet vil fortsette. Det gjør det også. Men bare innimellom.

For det føles både fantastisk, forvirrende, tidvis kjedelig og ekstremt innvaderende å se denne filmen.

Den direkte formen i en mockumentary lar skuespillerne bære filmen på en unik måte, noe både Veronica (Julia Schacht) og Cecilie (Viktoria Winge) klarer på uklanderlig vis. Men det blir fort for mange spørsmål og for få svar.

De to ungdommene, som har kommet i kontakt på nettet og dannet en slags dødspakt der de planlegger hvordan de skal begå selvmord, har funnet ut at de skal filme alt de gjør i løpet av en siste helg på Veronicas familiehytte.

Dette for å dokumentere sine siste dager.

Den ville og frekke rikmannsdatteren Veronica og den beskjedne og rolige Cecilie finner fort ut at deres motiver er høyst ulike og hemmeligheter de ikke visste om hverandre kommer fram i lyset og lager forviklinger.

Guttegjengen på nabohytta blander seg også inn og setter jentenes dødspakt på prøve. Jonas, som spilles av Kristoffer Joner, har nettopp kommet ut av psykiatrisk avdeling etter selv å ha prøvd å ta livet sitt. Og gir sin tolkning av det svart på hvitt.

Filmen vakler helt på kanten av hva som kjennes ok. Et viktig tema, men som på grunn av formen blir så vikelighetsnært at det så lett føles som sosialpornografi istedenfor en film som tar opp et viktig og kontroversielt tema.

Det er synd at filmen bare pirker borti enkelte av karakterene, som Joners karakter Jonas og kassadamen Ane Dahl Torp. Det hele virker litt poengløst når vi ikke får vite noe som helst om kassadamen. I hvert når hun spilles av en så gjenkjennelig skuespiller som Ane Dahl Torp. Vi sitter og venter på noe mer, men det kommer aldri.

Når man lager film om et så viktig og alvorlig tema, på en slik måte, hadde det vært ønskelig med et dypere dykk i karakterene, også de rundt hovedpersonene. For det er kun Winge og Schacht som bærer filmen og den hadde klart seg like godt om ikke bedre uten birollene.

De to hovedrolleinnehaverne glitrer i sine rolletolkninger og kjemien er til å ta og føle på.