Familiefar om dagen - monster om natten

Han har hodet fullt av voldelige, utålmodige tanker. Nå må det skje noe før dagslyset røper ham. Den forrige kvinnen han prøvde å nærme seg for et kvarter siden, stakk av i en drosje.

Sint, stresset og bestemt fortsetter han luskingen mellom boligblokkene på Holmlia. Hvem skal bli hans offer?

På nattbussen hjem sitter småbarnsmoren «Berit» i sine egne, lystige tanker. Hun har vært på byen i Oslo sentrum sammen med venninner og delt noen glass vin og gode minner. Klokken har passert fire da hun går av på Vestskrenten holdeplass.

Berit går med raske skritt mot leiligheten sin i Åsbråtveien, snaut tre hundre meter fra holdeplassen. Hun verken ser eller føler at noen følger etter henne. En kvinnelig nabo i oppgangen ved siden av har stått opp og vinker til Berit gjennom vinduet. Naboen registrerer at Berit er helt alene på gangstien.

Idet hun låser seg inn i blokka, legger sterke never seg rundt Berits hals og klemmer til. Hun blir skjøvet inn gjennom døra mens kvelertaket opprettholdes. Hun får ikke puste. Prøver å få løsnet grepet, men klarer det ikke.

Sparker desperat bakover, men treffer ikke overfallsmannen. Sparker mot veggen for å lage lyder. Jo mer motstand hun gjør, jo hardere klemmer han.

– Vær så snill å slippe, jeg har to barn, får hun stønnet fram.

– Hold kjeft. Ikke skrik!

Minuttene går, kvelertaket er like kraftig og skremmende. Berit frykter for sitt liv, begynner å føle seg svimmel. Til slutt ser hun bare en mulighet for å unngå å bli drept – hun bestemmer seg for å spille død.

Hun siger ned mot gulvet. Først da løsner kvelertaket. Angriperen drar den livløse kvinnen lengst mulig bort fra inngangsdøra, kler av henne, trekker ned sin egen bukse og legger seg oppå.

Berit holder øynene lukket og puster så lite som mulig. Etter voldtekten går mannen bort fra åstedet. Men Berit hører ikke at det smeller i utgangsdøra. Hun velger å bli liggende rolig. Det redder henne. Plutselig er mannen der igjen. Han røsker av henne tre ringer, et armbånd og en klokke, før han tømmer vesken hennes for penger. Så forsvinner han. Da reiser Berit seg og løper opp til leiligheten sin i tredje etasje. Hun alarmerer en nabo og ringer til kjæresten sin i Drammen. Han varsler politiet. Klokka er 04.47. Om noen timer er området lammet av skrekk.

Gammel kjenning?

Saken ble døpt Holmlia-voldtekten. Det skulle bli en lang, til tider frustrerende etterforskning. Men den skulle til slutt gi sin belønning. Saken skulle også endre loven på et meget viktig punkt for politiet.

– Jeg syntes sjøl at saken var utrolig spennende å lede, sier Finn Abrahamsen, tidligere politiavdelingssjef ved voldsavsnittet. Og legger til:

– Men det var en sjeldent grov voldtektssak, skummelt nær et drap.

Berit ville anmelde marerittet sitt, og ble kjørt til voldtektsmottaket på Legevakta, som samarbeider med politiet. Her oppbevares spor en viss tid i påvente av en anmeldelse. I tillegg til tydelige kvelemerker hadde kvinnen i trettiårene også andre fysiske skader.

Hun ble avhørt samme dag. Rester av sæd gjorde det mulig å lage en DNA-profil av gjerningsmannen. Profilen ble sjekket opp mot de to registrene til Kripos: Registeret for dømte og sporregisteret. Det siste registrerer profiler fra personer med ukjent identitet som antas å ha tilknytning til en uoppklart straffesak.

Svaret var negativt begge steder. Samtidig pågikk en hektisk rundspørring. Politiet trengte vitner.

– Hva slags type gjerningsmann jaktet vi på? Vi var sikre på at han ikke hadde vært med samme buss som offeret. Men bodde han i nærheten? Plukket han ut nattbussruter og sirklet inn enslige kvinner? Var denne kvinnen plaget før? Nei. Vi sto da igjen med bildet av en farlig og tvers igjennom brutal person som kunne voldta igjen. Derfor gikk vi bredt ut i media, forteller Abrahamsen.

Press fra publikum

Både i ukene før og etter det grove overfallet på Berit skjedde flere voldtekter og voldtektsforsøk på Holmlia. Nå ble alle sakene saumfart, men ingen kunne knyttes til «hovedsaken». Blottere og tidligere overgrepsmenn i området ble sjekket, og en 40 år gammel mann – dømt for voldtekt sju år tidligere – ble siktet. Mannen klarte imidlertid å spa opp et alibi og ble løslatt.

I slutten av september dukket en kvinne opp hos politiet. Den aktuelle julinatta var hun forsøkt praiet av en mann like ved åstedet. Tidspunktet var mellom 03.45 og 04.00. Mannen hadde opptrådt aggressivt, og hun hadde kastet seg inn i en taxi. Kvinnen ga en god beskrivelse av den fremmede. Nå hadde man en DNA-profil og et solid vitne.

Hvis gjerningsmannen ble fakket, hadde man en god sak. Men politiet, som opplevde voldtekten også som et drapsforsøk, visste fortsatt ikke hvem personen var. Presset fra publikum og ikke minst politikere var følbart langt under politiuniformen.

– Det var belastende, minnes Abrahamsen godt.

– Vi jobbet intenst til langt inn i 1999, søkte i utlandet etter liknende tilfeller, brukte TV-programmet ”Etterlyst”, men fikk ikke noe gjennombrudd. Det var stressende å stå med en uløst sak. Vi hadde en følelse av nederlag. For offeret og andre kvinner var det også en stor belastning. En livsfarlig voldtektsmann gikk løs.

Finner ofre i avisen

Mandag 27. august 2001 om ettermiddagen får litauiske Otilija besøk av en yngre mann i Åkebergveien 56 i Oslo. Otilija er prostituert og averterer sine tjenester gjennom avisen Søndag-Søndag.

Hun rekker så vidt å åpne døra før mannen tar kvelertak på henne bakfra. Han fortsetter med å presse albuen sin mot strupehodet hennes. Hun får ikke puste.

– Prøver du å rope, dreper jeg deg! snerrer mannen mens han gjør seg klar til å voldta.

Etter å ha fullbyrdet voldtekten, rapper han med seg 13.000 kroner. Nye raid etter samme mønster fortsatte i Oslo. I desember i Rødstuveien tvang en kar til seg både samleie og oralsex av to litauiske prostituerte. De ble truet med en 30 centimeter lang kniv. Også denne gangen tok overgriperen med seg ofrenes penger, samt to mobiltelefoner.

I mars 2002 ble enda en litauisk hore antastet, denne gang i Chr. Michelsens gate. Hun ble slått gjentatte ganger i ansiktet, men klarte å rope om hjelp og unngikk å bli voldtatt. Måneden etter var litauiske Kristina nær ved å dø av et kvelertak i leiligheten sin i Fredensborgveien.

Rett før hun besvimte klarte hun å dytte mannen ut av rommet og sperret døren med en kommode. I juli ble litauiske Rasa voldtatt hjemme i Maridalsveien. Overgriperen holdt en kniv mot strupen hennes mens han gjennomførte samleiet.

Men de prostituerte fra Litauen var skeptiske til å gå til politiet. De hadde dårlige erfaringer med sine egne myndigheter og følte seg lavest på rangstien. Men politiet fikk omsider kontakt med kvinnene, og alle fortalte den samme historien.

Annonse i Søndag-Søndag med mobilnummer. Alle fem var overbevist om at de hadde hatt besøk av samme person. Men hvem var han?

– Etterforskningsgruppa fryktet nå et drap. Angrepene ble grovere og grovere. Vi i voldsavsnittet mente det kunne være mannen som også sto bak Holmlia-voldtekten. Dyktige politifolk husker godt, smiler Abrahamsen.

Avslørte seg selv

Fra Fredensborgveien klarte politiet å finne et vagt fingeravtrykk av gjerningsmannen på et glass. I tillegg hadde man nå alle innkomne numre til de prostituerte. Men en gjennomgang av disse ga ikke noe fullgodt svar.

Det var først da en annen person ble arrestert for en annen forbrytelse at brikkene falt på plass. Han hadde et mobilnummer som sto på horenes liste.

– Det nummeret tilhører en annen person, hevdet mannen. Det stemte.

Marokkaneren Nouri kom til Norge i 1991. Et par år senere giftet han seg med en norsk kvinne som han fikk to barn med.

Da Berit ble voldtatt i Åsbråtveien, bodde Nouri og hans familie på Holmlia – bare 15–20 minutters gangavstand fra åstedet. Og da mannens fingeravtrykk stemte overens med avtrykket fra glasset i Fredensborgveien, var det på høy tid å gi ham eskorte til arresten.

Politiet kunne legge fram oppsiktsvekkende resultater og overbevisende bevis mot personen de mente var serievoldtektsmannen. Men hvordan knytte ham til Holmlia-saken? En DNA-prøve kunne løse saken på et blunk.

Problemet var at politiet, slik lovverket var, ikke kunne sjekke en DNA-prøve opp mot sporregisteret til Kripos uten samtykke fra prøvens «eier».

Nouri hadde sittet to-tre uker i varetekt da han ble spurt om han ville godta at DNA-prøven hans kunne sendes gjennom sporregisteret. Til politiets store forbauselse sa både Nouri og hans advokat ja. Mannen satt i klisteret.

– Hvis han hadde sagt nei, hadde vi vært like langt, understreker Abrahamsen.

– Da gikk jeg ut i media og fortalte om uheldige sider ved lovverket. Et par måneder senere ble loven endret.

For Holmlia-voldtekten, der han også ble pekt ut av kvinnen som slapp unna nevene hans, ble Nouri dømt til fire års fengsel. Det ble regnet som en streng voldtektsdom. Noe verken offer eller politiet var enige i.

– Jeg ble overrasket over at han ikke også ble dømt for drapsforsøk. Jeg skjønner det fortsatt ikke. Men sånn er jussen noen ganger.

Hyperfarlig

I den neste saken hevdet Nouri at motivet hans var det samme som før – kun ran. Han skjønte at Holmliavoldtekten fikk så mye oppmerksomhet at han ikke lenger torde å angripe noen på gata.

Derfor valgte han seg ut prostituerte. Politiet ville neppe bry seg med utenlandske horer, og de var nok for redde til å snakke, trodde han. Han tok feil. Det var med nød og neppe at saken ble noe av.

De litauiske kvinnene hadde dratt hjem og hadde liten lyst til å opptre i en norsk rettssal. Politiet måtte derfor dra til Litauen og avhøre dem der. Med løfte om beskyttelse og oppvartning ble de med tilbake. Etter to runder i retten falt dommen: Nouri ble stemplet som en hyperfarlig mann med personlighetsforstyrrelser. Faren for gjentakelse er stor. 12 års forvaring med en minstetid på fem år. Han kan sitte bak lås og slå livet ut.

– Utrolig. En gift mann som går ut om natta og voldtar. Vi mente at han hadde begått flere overgrep enn dem han ble dømt for. Men ikke alle torde stå fram. Det viktige ved denne saken var at hele systemet virket. Også i retten. De litauiske horene ble trodd. Saken beviste at alle har de samme rettighetene, avslutter Abrahamsen.