Eventyr uten magi

Prinsessen og frosken
USA 2009
Regi: Ron Clemens og John Musker
Med (norske stemmer): Noora Noor, Espen Grjotheim, Paul Åge Johannessen, Sven Nordin, Andrea Bræin Hovig, Øivind Blunck, Wenche Myhre, Dag Vågsås, Linn Stokke, Paul Ottar Haga, Ivar Nørve, Helene Hagen, Maria Kvalvik Woldstad
Aldersgrense: 7 år

Tegnefilmen «Prinsessen og frosken» tar oss med til jazzbyen New Orleans på det svingende tjuetallet, og er åpenbart et resultat av at Disney-konsernet har forsøkt veldig hardt på å lage et skikkelig Disney-eventyr av den gode, gamle skolen. Dessverre uten å få det helt til.

Paradoksalt nok er det nokså forfriskende å se en animasjonsfilm uten 3D-briller, men som isteden er håndtegnet i en stil som gir assosiasjoner til kavalkaden på selveste julaften (eller rettere sagt juleettermiddagen). Kun på ett punkt har filmskaperne ønsket å være nyskapende: «Prinsessen og frosken» introduserer nemlig Disney-universets aller første afroamerikanske hovedperson i den hardt arbeidende fattigjenta Tiana (med Noora Noors stemme i den norske versjonen), som drømmer om å oppfylle ønsket til sin avdøde far og starte sin egen restaurant. Mens hennes blonde og bortskjemte venninne Charlotte ser opp mot sin lykkestjerne med hodet fullt av prinsessedrømmer.

Tradisjonen tro dukker det da også opp en drømmeprins (fra det fiktive riket Malvonia), men grunnet sort voodoomagi ankommer han i form av en frosk. Heretter blir tradisjonen litt forkludret, i det froskeprinsen ikke blir kysset av Charlotte, men av Tiana, som med dette også blir til et lite, grønt og slimete vesen med gode hoppeevner og stor appetitt på fluer.

Jakten på den rette til å oppheve den uheldige trolldommen fører så våre to nyskapte amfibier ut i byens omkringliggende sumpområder, hvor de blant annet møter en trompetspillende alligator og en glødende forelsket ildflue.

«Prinsessen og frosken» er en film med fine intensjoner. Sannsynligvis har man ønsket å både hylle og gjenskape magien fra Disneys tegnede klassikere, i en tradisjonell «tro på deg selv»-fortelling med et noe mer moderne budskap om antirasisme.

På den annen side har folkene i Disney neppe noe imot å tjene penger. Filmen er nok også drevet av en ambisjon om å trollbinde nye målgrupper med gamle formler.

At det har tatt så lang tid å få en Disney-film med en afroamerikansk heltinne, er i seg selv sørgelig. Det er naturligvis hyggelig at det omsider skjer, men filmens portrett av de dype, svarte og «jazzet» sørstatene er så farlig nære stereotypene at det nesten virker mot den opprinnelig edle hensikten.

Mest problematisk er det imidlertid at «Prinsessen og frosken» aldri når opp på skuldrene den så gjerne vil stå på. Det skotter rett og slett på magien i en historie som blir mer heseblesende og konstruert enn sjarmerende og inspirert.

Men, om ikke annet, gir filmen god lyst til å se de gamle Disney-klassikerne på ny. Og dermed har den vel på sett og vis gjort jobben sin, likevel.