Etterlengtet pust av dårlig ånde
Denne forfriskende norske trashfilmen sparker i alle retninger, uten helt å treffe noen.
De umoralske - Norge 2013/2014. Regi: Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen. Med: Hanne Backe-Hansen, Kjetil Krogstad Skrede, Daniel Gjerde
Aldersgrense: 15 år (egnethet: ungdom/voksen)
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen var lenge Norges mest markante – om ikke eneste – skaper av såkalt «trashfilm», i den mer eller mindre stolte tradisjonen til John Waters’ tidlige filmografi. Så ble han mer eller mindre stueren med novellefilmen «Fremragende timer» og spillefilmdebuten «Fem løgner». Snart syv år etter sistnevnte er han tilbake med sin andre langfilm, hvis fulle tittel er « De umoralske – eller tannlegens datter, blikkenslagerens sønn og den forlatte stormannsyndlingen. En skillingsvise for vår tid ». Her vender Krutzkoff Jacobsen til dels tilbake til trashfilmens form og innhold, i en film som prestisjetungt nok ble valgt ut til filmfestivalen i Toronto sist høst.
Nå er den omsider klar for norsk kinodistribusjon, i lettere bearbeidet versjon siden den internasjonale festivalpremieren.
«De umoralske» gir oss den tvilsomme gleden å stifte bekjentskap med det rotløse paret Camilla ( Hanne Backe-Hansen) og William (Kjetil Krogstad Skrede) . Når barnevernet truer med å overta omsorgen for Camillas nyfødte barn, overtaler den notorisk uhederlige kjæresten henne til å ta noen drastiske grep om tilværelsen. Med William som hallik og villaen til den hasjrøykende rikmannssønnen Anders (Daniel Gjerde) som base begynner hun å prostituere seg, slik at de kan tjene penger til å realisere drømmen om egen bobil og permanent ferie i Spania.
Legg til linedansing, grillfesting, shoppingsenterbesøk og hyppig bruk av dansebandmusikk, og det burde være åpenbart at «De umoralske» ikke forsøker å gi noen utpreget pittoresk framstilling av norsk folkekultur. Dette er ikke en film som på noen måte ber om sympati eller en gang forståelse for sine hovedkarakterer, og man kan sågar kritisere filmskaperen for å utvise en viss forakt mot det folkelige. Samtidig skal det sies at det som skildres av offentlige autoriteter og representanter for mer bemidlede samfunnslag, ei heller er viet plagsomt mye kjærlighet.
«De umoralske» er ingen god film, etter noen målestokk. Men siden dette er å anse som en trashfilm, gjør den seg på et vis uangripelig i så måte. Teknisk sett er filmen rufsete og til tider ustødig (med innslag av naivistiske og/eller ironiske animasjoner, dens kanskje mest originale grep), men dette rettferdiggjøres av forsøket på å pare undergrunnsfilmens estetikk med uttrykket til fransk nybølgefilm fra 50- og 60-tallet. Og det føles unektelig befriende at filmskaperen går rett i strupen på den etablerte filmsmaken så vel som det mer sosiokulturelle establishmentet.
Problemet er imidlertid at «De umoralske» faller mellom sine ulike stoler. Den er ikke morsom nok til å fungere som satirisk komedie, ikke gripende nok til å fungere som skillingsvise og ikke bitende eller skarp nok i sin samfunnskritikk. Likevel kjennes «De umoralske» som et etterlengtet pust av opprørsånd inn i norsk filmliv. For ikke å si et forfriskende pust av dårlig ånde.