Ett ord oppsummerer filmen: BØ!

The Quiet Ones - USA, 2014.

Regi: John Pogue.

Med: Jared Harris, Sam Claflin, Olivia Cooke, Erin Richards, Rory Fleck-Byrne, Laurie Calvert.

Aldersgrense: 15 år.

Skvettescenene kommer på rekke og rad i «The Quiet Ones». Men noe særlig mer har ikke filmen å by på.

Vi møter Brian, som hentes inn for å være kameramann under et vitenskapelig prosjekt. Eksperimentet ledes av den uortodokse professoren Joseph som skal bevise at «demonbesatte» mennesker bare har sinnslidelser.

Pasienten de eksperimenterer på, er en ung kvinne med psykiske problemer. Hun hevder å ha kontakt med en dukke, og Joseph vil foran Brians kamera slå fast at det hele foregår i hodet hennes.

Men gjør det egentlig det?

Før filmen begynner, kan vi lese at historien er basert på virkelige hendelser. Vel, du skal nå ikke være så sikker på det.

Filmen går altså ut på å motbevise alle påstander om overnaturlige fenomener, mens de overnaturlige fenomenene stadig viser seg. For så vidt en interessant innfallsvinkel, men karakterene blir for bastante i sine meninger, og det blir bare litt irriterende.

Skvettescenene er mange og av billigste slag. Store lydeffekter gjør det umulig å ikke skvette av selv de plumpeste forsøkene. Hvis målet for kvelden er å la hjertet få kjørt seg, er filmen med andre ord et bra valg.

Men en grøsser av god kvalitet trenger noe mer enn utallige skvettescener. Den må skape en mørk og skummel stemning, skape en frykt i publikum som de ikke helt vet hvor kommer fra og - først og fremst - ha en god historie. Her feiler «The Quiet Ones». Første del av historien er ikke spesielt interessant, og når de finner en mulig løsning i andre halvdel, blir det forutsigbart og kjedelig.

Det skumleste med filmen, blir dermed skvettescenene. Og det skaper ikke en god film. Selv i scenene som kunne vært skumle - som når de lister seg opp mørke trapper for å sjekke ut mystiske lyder - blir publikum sittende og vente på å skvette i stedet for å kjenne på det skumle i scenen. Man blir ikke redd for det som skjer i filmen, man blir redd for å skvette.

Når eksperimentet i tillegg er uinteressant, karakterene er lite troverdige og løsningen er klisjefull, blir resultatet lite severdig.

«The Quet Ones» kan passe fint for en date hvor man ønsker å skvette inn i hverandre, men ellers er det ingen vits i å bruke tid på dette.