Ett år etter bryllupet raste verden sammen

Bryllupet var den lykkeligste dagen. Foran presten i Elverhøy kirke i Tromsø sa de ja til å leve sammen i gode og onde dager. Han gledet seg til alt det fine de skulle oppleve sammen.

Det var ganske nøyaktig et år før seksjonsoverlegen på Universitetssykehuset Nord-Norge sa ordene som fikk livet, slik Mats kjente det, til å rase sammen. Diagnose: Non-compaction kardiomyopati. Alvorlig hjertesvikt. Hjertekapasitet på bare 11 prosent.

– Jeg trodde hjertesvikt var noe som rammet eldre folk, ikke en fyr i 20-årene.

Han hadde lenge følt at noe var galt. Han var så sliten. På en jobbreise i Molde i 2009 ble han så dårlig at han besvimte. Mats havnet på sykehus. Legene fant ikke noe galt. Konklusjonen ble mulig stressreaksjon. Mats likte hverdager fulle av fart og innhold og stress. Etter en ferietur i Tyrkia sommeren 2012, klarte ikke Mats å sove. Han følte han ikke fikk puste. Therese beordret han til legevakta midt på natta.

Først nektet han. Therese insisterte.

– Hun kan være riktig bestemt. Det blir ofte som hun vil, sier Mats og smiler.

Han ble lagt inn på Universitetssykehuset Nord-Norge samme natt. Sviktbehandling ble igangsatt umiddelbart. Kroppen ble tappet for 10 liter veske. Sykehusoppholdet ble det første av flere. Utredninger, undersøkelser.

Hjertetransplantasjon

Harde slag. Dårlige nyheter. Verken hjertemedisinen, eller pacemakeren med hjertestarter som ble operert inn, virker som forventet og ønsket etter to års behandling. Om Mats vil leve mer enn noen få år til, er han avhengig av en hjertetransplantasjon. En svært stor og alvorlig operasjon.

– Tanken skremmer meg. Det er jo ikke slik at man bare får et nytt hjerte, så er alt fikset. Kroppen skal tåle påkjenningen. Og så er det tanken på at et annet menneske skal dø for at jeg skal få et hjerte. Det føles brutalt, sier Mats ettertenksomt.

Han sitter i vinterhagen i leiligheten i Kroken i Tromsø. Utenfor er det strålende sol. Fjellene lokker tromsøværinger på tur. Det klarer ikke Mats. For ham er det å gå noen meter som å spurte 800-meter. Han må ofte ta pauser for å trekke pusten. Hjertet pumper ikke ut nok blod for hvert hjerteslag.

– Det var jo ikke sånn her det skulle bli. Det var jo ikke dette jeg lovet Therese da jeg fridde til henne. På en måte føler jeg at jeg har lurt henne. Blekket på ekteskapspakten var jo knapt tørket før jeg ble syk. Det er nesten som når man kjøper et hus man tror er drømmehuset, så viser det seg at det er full av mangler og feil. Jeg så for meg at jeg skulle bli pappa og løpe med ei hånd på sykkelsetet til våre framtidige barn. Jeg skulle følge dem på håndballtrening. Men Therese er helt fantastisk. Hun viser meg hver dag hvor stor kjærligheten kan være. At hun er her med meg. Hun betyr alt.

– Hva frykter du mest?

– Å miste Therese.

– Frykter du å dø?

– Ikke akkurat døden, men tanken på å ikke få leve med Therese frykter jeg. Hun betyr alt for meg.

Musikkdrømmen

Han fridde på storslått vis. På fjellplatået ved Fjellheisen. Mats planla alt i minste detalj. Alt skulle være perfekt. Han hadde vurdert Paris. Det ble fra et sted høyere enn Eiffeltårnet. Han hadde leid inn profesjonell fotograf og musiker. Han kunne sunget selv. Mats har holdt på med musikk hele livet. Men denne dagen overlot han sangen til andre.

– Frieriet ble helt perfekt. Ingen kamerater har våget å fri etterpå, sier Mats og humrer.

Han er kjent for å sikte høyt når han drømmer. En drøm var denne: En gang skulle Mats ha en stor konsert. Han skulle sitte ved flygelet og fylle konsertrommet med egen musikk. Det var drømmen. Det trengte ikke være nå. Han hadde jo et langt liv foran seg. Så ble han syk.

september er storsalen i Kulturhuset booket. Av Mats. Kveldens artist: Mats. Et 90 minutter langt show. En ellevill drøm, som blir virkelig.

– Sykdommen har fått meg til å innse at man ikke må vente med drømmene, sier han og smiler.

– Hvem er denne Mats Svendsen som skal trekke fulle hus til Kulturhuset?

Mats ler. Det gjør han ofte.

– Mats er han litt gale fyren som turte booke Kulturhuset.

Singel og musikkvideo

Mats har alltid elsket musikk. Det var mye musikk i barndomshjemmet i Storskogen. Han var liten gutt da han fikk sine første pianotimer på Kulturskolen. I dag spiller ikke Mats etter noter. Han føler musikken.

– Musikk er veldig viktig for meg. Musikk forsterker det du føler. Når jeg er glad, blir jeg enda gladere av musikk. Om jeg er trist, finner jeg trøst i musikk.

Han skriver mye sjøl.

– Jeg kan våkne en grytidlig morgen av at en melodi kommer. Da må jeg bare stå opp å få ut den melodien. Det er som ei pissetrengt bikkje. Du får ikke fred før den kommer ut, hehe.

Mats samarbeider med LHL Tromsø. Han vil gi unge med hjertelidelser et ansikt. Han mener åpenhet er viktig. Han er også bevisst på at sykdommen ikke skal få for mye plass i ham. Han vil ikke puttes i en bås som han unge hjertesyke fyren. Han er så mye mer. Ikke minst: Sta.

I forrige uke ble hans første singel sluppet. Mats har vært i studio og spilt inn låten: «Living The Dream». Lørdag var det releasekonsert på utestedet Sånn. Tidligere samme dag ble musikkvideoen vist i en kinosal på Aurora Kino.

Det har kostet å få det til. Bandøving og videoinnspilling tærer på kreftene.

– Jeg leste et ordtak på Facebook her om dagen. Det var noe sånn som velkommen til den første dagen i resten av ditt liv. Jeg liker heller å tenke at jeg må leve hver dag som om det er den siste.

Målet hans er å kunne leve av musikk på heltid.

– Føler du bitterhet over at dette har rammet deg?

– Av og til føles det veldig urettferdig. Om dette hadde vært selvforskyldt, hadde jeg kunne gitt meg selv og andre en forklaring. Jeg vet ikke om dette er noe jeg har arvet fra mine foreldre, sier Mads.

Han er adoptert fra Pilippinene. Han vet ikke hvem hans biologiske foreldre er.

– Jeg har jo vokst opp i et godt hjem hjem i trygge Tromsø. Jeg trodde jeg var forskånet, sier han med et spøkefullt smil.

Inspirert av Inger-Helèn

Da Mats fikk beskjed om at hjertetransplantasjon er eneste utvei, følte han behov for å prate med noen som hadde vært igjennom det. Han kontaktet Inger-Helèn Hjemvoll.

– For ei dame! For en energi. For en livsglede og pågangsmot. Vi fikk umiddelbart god kontakt. Å få snakke med henne fikk meg til å se på transplantasjon med nye øyne, sier Mats glad.

Hun har blitt en viktig samarbeidspartner i Mats ville musikkprosjekt. Han har mange viktige medhjelpere som er med å realisere drømmen.

Den viktigste er Therese. Hver dag.

Det er tidlig ettermiddag. Mats og Therese tar noen skritt i ei fjære nord på Tromsøya, til ære for fotografen. For Mats er det en stor påkjenning.

– Enn du Therese, hva er din drøm?

Therese smiler lurt.

– Jeg har ikke noen store drømmer. Jeg er nok litt mer A4 enn Mats.