Et sted i isødet
Legene som ga meg diagnosen "konsentrasjonsvansker", de skulle sett meg nå. Hva føler jeg mest av alt? Mestring! Ansvar!
Vil du høre Samuel lese teksten under? Trykk her.
Jeg våkner brått av at Jarle vekker meg. Jeg ser meg rundt, det tar litt tid før jeg skjønner hvor jeg er. For bare 10 sekunder siden var jeg i Bergen, det var 17. mai, og det norske flagget vaiet mot den blå himmelen. Alle smilte, det var så fredfullt og trivelig, og alle feiret. Idet jeg blir vekket og ser meg rundt, får jeg en helt annen følelse. Når jeg ser mot horisonten, er det vanskelig å skille bakken fra himmelen, alt er hvitt. Jeg ligger på snø, det er tåke og en kulde langt kaldere enn de kaldeste vintrene i Bergen. Jeg begynner å skjønne hvor jeg er. Jeg kjenner fremdeles en skjærende trøtthet, både i øynene og i hodet, så jeg kan ikke ha sovet lenge, ett minutt, maks to.
«Jeg må ha sovnet», sier jeg nervøst.
LES OGSÅ: Nakensjokk på Harvest
«No shit, Sherlock», svarer Jarle, kapteinen, han jeg skulle gjenerobre sydpolpunktet med 100 år etter Roald Amundsen. Jarle svarer med et fraværende blikk, jeg kan se at han har tankene andre steder, han som vanligvis er så til stede. Jeg begynner å skille drøm fra virkelighet. Jeg er langt fra Bergen, jeg har ikke vært hjemme på over syv måneder. Jeg er på ekspedisjon, og for bare et par dager siden fikk vi verdens verste beskjed. Båten «Berserk» har aktivert nødpeilersignalet sitt om bord. Med andre ord, Gisle som fungerende kaptein mens Jarle og jeg er på land, har trykket på NØDknappen og ropt desperat etter hjelp. Slik en sjømann bare gjør når noe er alvorlig galt, slik Gisle, stolt som han er, kun har gjort om det er siste utvei … Skuten jeg har seilt de siste syv månedene, der jeg har fått et nytt hjem og nye vennskap, er i fare, med mine tre skipskamerater om bord.
«Au!»
Jeg ser ned på venstrehånden, den er blå og forfrossen og minner mer om noe dødt enn noe levende. Jeg ligger fremdeles på bakken. Hvorfor? Jeg må ha falt av firehjulingen min da jeg sovnet, og hånden har glidd ut av votten. Vi hadde brukt såkalte ATV-er (all terrain vehicle) for å nå polpunktet. Jeg prøver å bevege fingrene, godt, det er bevegelse i dem. Jeg kaver meg opp på beina og drar på meg votten.
«Har ikke tid til å sove nå», sier Jarle med et lite smil. Selv om det bare er et lite smil, så er det liksom noe nytt, et pust av noe normalt. Vekk fra stress og angst, racet mot klokken og denne drømmen som på sekunder hadde blitt til mareritt. Men jeg blir fort dratt tilbake til marerittet idet jeg ser Jarle på ATV-en sin, han har pelslue, stivfrossen bart, store ringer under øynene og store merker i fjeset, pigmentflekker fra frostskadene etter de siste dagenes race.
LES OGSÅ: Gi barna en øks!
«Hvor lenge tror du vi har kjørt?» spør han da jeg setter meg oppå firehjulingen og gjør meg klar til å fortsette.
«Vi er vel på femte dagen, vi er nok fremme i løpet av de neste 24 timene, antar jeg», svarer jeg uten at vi orker å sjekke klokken eller GPS-en denne gangen. I fem døgn har vi kjørt dag inn dag ut for å rekke tilbake til kysten. Begge er utmattet. Det er et kappløp mot tiden – og med lite tid blir det lite spising og enda mindre soving. Vi har tatt oss tid til å stoppe to ganger for å få i oss litt mat og søvn, vel, det minuttet jeg nå har sovet på bakken, det var det vi til sammen hadde sovet. Jeg snur meg mot Jarle, vi ser på hverandre, men ingen sier noe. Vi tenker på det samme, hva har skjedd med gutta? Hvordan kan nødpeileren ha gått av syv nautiske mil fra den sikre ankerplassen i en storm de visste var på vei? Det er noe som ikke stemmer, tenker jeg og starter kjøretøyet, nikker til Jarle og fortsetter ferden.
Jeg kjører bak, kapteinen 20 meter foran, vi kjører i et landskap som minner mer om månen enn om jordkloden. Solen lyser sterkt på himmelen, det kunne ha vært en fin dag. De siste syv månedene fyker gjennom hodet mitt. Alt jeg har opplevd, alle opplevelsene jeg har hatt med gutta om bord i skuten. Jeg mønstret om bord i Australia som 17-åring. Mannskapet tok meg imot med åpne armer. Vi har seilt innom stillehavsøyene og vært på eventyr, vi har kjempet oss til verdens sydligste og mest øde punkt sammen, i en seilbåt. Blod, svette og tårer har jeg delt med dem, og så skulle de liksom være borte? Aldri se dem igjen? Jeg ser opp på himmelen og ser de første dyrene på lenge, to svarte fugler som kunne vært kråker, dødens kråker, kanskje?
••
Her er jeg, 18 år gamle Samuel Massie, midt i Antarktis, jeg nådde målet mitt, jeg nådde Antarktis. Det føles liksom så lenge siden jeg satt som 16-åring i Bergen, uten noe mål og mening i livet, der jeg følte at skolegang var det verste som kunne skje en ungdom og en god fest det beste. Jeg hadde opplevd Bergen og tenkte at jeg hadde opplevd livet. Det føles så fjernt. Som om jeg var en annen person. Lite visste jeg hvor mye mer det var i livet, på både godt og vondt. Hvordan hadde denne motivasjonsløse ungdommen, familiens problem, plutselig havnet her, som en målrettet polfarer?
Jeg husker dagene i Bergen. Gatelangs. Likegyldig.
LES MER: Hva skjedde med Villmarksjenta?
Jeg skal sende boken i posten til norsklæreren som strøk meg og sa at jeg aldri kom til å få til noe som helst. Kanskje hun kan gi meg en ny norskkarakter når hun har lest boken?
Du ble kjent i Norge da skuta du hadde seilt, Berserk, ble meldt savnet i Antarktis. Da du møtte pressen, stotret du «No vil eg hem å spille Playstation.» Hva skjedde?
Dette var et krasj mellom to verdener for meg. Jeg lå nedgravd i snø på vei mot Sydpolen da jeg plutselig fikk beskjeden. Skipskameratene jeg hadde seilt med de siste seks månedene og kjempet gjennom 35 meter høye bølger sammen med, var forsvunnet. Det ble et race mot tiden, og søvn og mat ble nedprioritert de neste døgnene, og da jeg endelig ankom sivilisasjonen for første gang på tre måneder, står det et svært pressekorps og venter. Ansiktsutrykket mitt sa mer enn ordene jeg kom med.
LES MER: Jeg er lei av foreldre som klager
Du skriver om livet som skole-dropout i Bergen, horehus i Singapore, seiling med delfiner og haier i Stillehavet, fest med kannibaler og møte med mektige Antarktis og Sydpolen. Hva slags bok er dette egentlig?
Dette er en bok om en mislykket ungdom, i skolesystemets øyne, som føler at hans verdi som menneske utelukkende er basert på hvilke karakterer han får. Selvtilliten var borte etter 11 års skolegang, og jeg så på skolen som min største fiende. Uten at jeg visste det søkte moren min meg inn på en folkehøyskole i Nord-Norge med fokus på friluftsliv. Her fant jeg overraskende nok motivasjon og interesse for livet igjen. Forbedringen var så oppsiktsvekkende at eventyreren Jarle Andhøy inviterte meg med på seilas til verdens mest ugjestmilde strøk, Antarktis. Så boken handler om en sterk indre reise. Om min personlige utvikling, en drøm som oppstår og veien mot den, vennskap sterkere enn fjell, og ikke minst, sorg. Kort fortalt er det en historie om en lang reise: Jeg gikk fra å være en trøtt 16-åring som levde et meningsløst liv uten fremtidsplaner, til å bli en målbevisst 18-åring som står på jordens ytterkant, klar til å ofre livet mitt for det jeg tror på!
Du var 18 år da du mistet tre kamerater i Antarktis. Ennå vet vi ikke sikkert hva som skjedde med Berserk. Hvordan preger det deg?
I tiden etter forliset tenkte jeg bare på dette. Hva hvis …? Hvordan var det mulig? Jarle og jeg var landlaget, det var vi som hadde den risikofylte oppgaven med å krysse mer enn 30.000 bresprekker. Båten skulle ligge trygt i havn, og våre tre skipskamerater skulle vente på oss. Ulykken preger meg fortsatt, og er en blitt en del av hvem jeg er. Før dette tenkte jeg lite på døden. Å miste noen man er glad i, gjør at man ser at livet er skjørt, og altfor kort til å ikke nyte hvert øyeblikk og gi 100 prosent for det man vil.
Du er ordblind, skulket mye, røyket hasj i ung alder og droppet ut av skolen. Og nå har du skrevet bok. Hva tror du de gamle lærerne dine sier nå?
LES OGSÅ: Han forsøkte å leve tre år med ulver
Jeg skal sende boken i posten til norsklæreren som strøk meg og sa at jeg aldri kom til å få til noe som helst. Kanskje hun kan gi meg en ny norskkarakter når hun har lest boken? Jeg velger å sitere hva vi sa ombord i «Tangeruddampen»: Alle kan!
Jeg skulle ønske noen i skolen hadde tenkt det da jeg begynte å miste gnisten.
Du forteller om en utrolig reise, personlig og fysisk. Hvem håper du skal lese boka?
Uansett hvor mislykket folk sier at du er, så er det opp til deg å finne ut om de har rett. Boken er for alle som har vært ungdom eller fortsatt er det. For dem som er interessert i hvordan en sterk livsgnist kan oppstå i et liv som fortoner seg monotont og meningsløst.
1 av 3 ungdommer dropper ut av norsk skole. Hvorfor?
De er lei. Interessen blir ikke ivaretatt, motivasjonen og mestringsfølelsen forsvinner. Jeg tror skolesystemet ser eleven som statistikk, ikke som et individ med individuelle behov. For at jeg skal gidde å gjøre noe, må jeg være interessert.
Før kunne problembarn, og andre, ta seg et år til sjøs. Burde det vært et alternativ i dag?
Definitivt. I dag lærer vi å leve mens vi sitter bak en pult. Det er flere enn meg som trenger noen praktiske utfordringer. Folkehøgskolen og det å dra til sjøs var vendepunktet hvor fokuset på lære om verden gjennom det læreren sa ble snudd til å lære om verden utfra meg selv. Denne boken handler om hvordan jeg fant min vei, og jeg tror andre kan finne den på andre måter.
Artikkelen er først publisert på harvest.as. Les også:
Fuck naturen. Fuck med isteden