Et skrik fra nittitallet

Scream 4 - USA 2011. Regi: Wes Craven. Med: Neve Campbell, Courteney Cox, David Arquette, Emma Roberts, Hayden Panettiere, Rory Culkin, Adam Brody, Anna Paquin, Kristen Bell, Alison Brie, Marley Shelton, Anthony Anderson, Heather Graham m.fl.

Aldersgrense 15 år (Frarådes ungdom under 15 år)

Den første «Scream»-filmen var en herlig revitalisering av horrorsjangeren som stakk kniven rett i hjertet på tidsånden da den kom i 1996. Med film nummer tre fire år senere, føltes imidlertid ikke konseptet lenger like friskt. Neppe uavhengig av at nittitallet, med sin postmoderne ironi og evinnelige metafiksjon, var historie.

Når regissør Wes Craven nå gjenoppliver Ghostface atter en gang, er det fristende å si at han koker metasuppe på en nittitallsironisk spiker. Riktignok integrerer «Scream 4» YouTube og andre sosiale medier i handlingen, i et forsøk på å formulere en kommentar til samtidens streben etter femten minutters internettberømmelse. Men det føles unektelig som om holdbarhetsdatoen for serien er utløpt.

Ti år er gått også i filmens univers, og Sidney Prescott er blitt stjerneforfatter av selvhjelpslitteratur. Når hun vender hjem til Woodsboro på bokturne, feirer kidsa i byen jubileet for de opprinnelige mordene med et «Stabathon» – maratonsvisninger av «Stab»-filmene. Med dertil hørende festing, twittring og selvsagt også dreping, når det viser seg at Ghostface igjen rasler med kniven. Og denne gangen følger han reglene for remakes.

I tillegg til Neve Campbell som Sidney byr den fjerde «Scream»-filmen naturligvis på gjensyn med Courteney Cox og David Arquette i sine gamle roller. Men vel så mye spilletid er viet nye og yngre fjes, tilhørende blant annet Emma Roberts og Hayden Panettiere.

Det hele starter lovende med en selvparodierende kavalkade av filmer i filmen, som leder ut i spørsmålet om hvor meta man kan bli. En problemstilling filmen synes å ta på blodig (og samtidig ironisk) alvor, der den gjennomgående spiller på den selvrefererende filmserien i filmserien og alt som ellers kan krype, gå og løpe av skrekkfilmer for øvrig.

Til tider er denne intenst metafiksjonelle leken artig nok, men hylende morsomt blir det aldri. Ei heller spesielt skrikverdig sett i grøsserperspektiv.

«Scream 4» snubler som seg hør og muligens ikke bør ut i et tøysete plott som jobber på spreng for at vi ikke skal skjønne hvem som skjuler seg bak spøkelsesmasken, uten at vi egentlig bryr oss. Mens denne utgaven av Ghostface er mindre skummel enn noen sinne, der han gjentatte ganger går i bakken bare noen dytter litt til ham. Den maskerte morderen virker rett og slett ganske uinspirert, nært sagt som en metafiksjonell kommentar til filmen som helhet.

Jeg vil neppe anbefale «Scream 4» for dem som ønsker å skrike høyt av skrekk. Men muligens for dem som vil humre nostalgisk over det forgangne nittitallets selvrefleksive ironi.