Et mektig beist av en film

Leviatan - Russland 2014

Regi: Andrey Zvyagintsev

Med: Alexey Serebryakov, Roman Madyanov, Vladimir Vdovichenkov, Elena Lyadova, Sergey Pokhodaev

Aldersgrense: 11 år (egnethet: voksen)

”Leviatan” tar oss med til en liten by nord i Russland, hvor mekanikeren Kolia bor i et enkelt hus ved Barentshavet med sin noe yngre kone og en tenåringssønn fra et tidligere ekteskap. Skjær er imidlertid ferd med å dukke opp i det relativt stille metaforiske farvannet, i form av at den ikke utpreget hederlige borgermesteren har sett seg ut Kolias eiendom for å bygge en praktbolig til seg selv. Derfor har Kolia tilkalt en gammel advokatkamerat fra Moskva, som har gravd opp omfattende dokumentasjon av mindre honnørverdige bragder fra borgermesterens fortid.

Men i løpet av filmens 140 minutter lange spilletid skal handlingen foreta en rekke uventede vendinger, og den lille mannens kamp mot de korrumperte autoritetene skal bli annet enn enkel.

Dette russiske dramaet var valgt ut til hovedkonkurransen i Cannes, og er nå en av de fem nominerte til Oscar for beste fremmedspråklige film. Regissør Andrey Zvyagintsev (”Tilbake”, ”Elena” og ”Forvist”, sistnevnte med Maria Bonnevie i en av hovedrollene) har angivelig latt seg inspirere av Jobs bok fra Bibelen, samtidig som tittelen referer til Thomas Hobbes’ middelalderverk om menneskets naturtilstand i kjølvannet av autoritetenes kollaps.

”Leviathan” tegner nemlig et dunkelt bilde av det moderne Russland. Her synes myndighetene kun å forholde seg til lovverket om det kan sikre dem egen vinning, mens trusler og utpressing kan framstå som eneste effektive forsvar mot deres overgrep. I tillegg avdekker handlingen gradvis ulike problemområder i Kolias privatsfære som kompliserer sakene ytterligere. For her er den indre så vel som den ytre naturen av det voldsomme slaget.

Skal man fortsette navnedroppingen kan dessuten både Kafka og Dostojevskij nevnes, da det dreier seg om individets kamp mot systemet kombinert med et mer psykologisk innfløkt skjebnedrama. Og selv om det kanskje kan høres slik ut, er filmen heller ikke uten humor.

”Leviathan” beveger seg ikke alt for raskt framover, men vendepunktene er likevel mange og nokså hyppige. Denne komplekse filmen er dessuten svært presist fortalt, samtidig som den lar tilskueren selv få komme fram til noen av konklusjonene – vel å merke uten å bli unødvendig åpen eller forvirrende. Det hele er rammet inn av storslagen musikk av Philip Glass, som forsterker poesien som allerede ligger i Mikhail Krichmans ekspressive bilder.

I Bibelen refererte navnet Leviatan opprinnelig til et gedigent sjøuhyre, og trolig har Zvyagintsev ment å si noe om at et annet slags udyr har overtatt plassen til den gamle russiske bjørnen. Men det passer også godt med at han har laget et kjølig og mektig beist av en film.