Et liv med ung demens

Familien Lippert på Rugtvedtmyra fikk livet snudd på hodet da far i huset, Kjell-Tore Lippert (39), ble rammet av en svært sjelden form for demens.

Karoline velger å dele opplevelsene i den vanskelige tida for å kunne hjelpe andre i samme situasjon, skriver Porsgrunns Dagblad.

- Jeg gikk fra å være verdens lykkeligste og heldigste kvinne, til å føle at jeg var helt mislykket og udugelig på tre år. Den reisen ønsker jeg ikke at noen andre skal ta etter meg. Derfor føler jeg det er riktig å fortelle min historie, sier 31-åringen fra Rugtvedtmyra til pd.no.

Lykkelig
Karolina Lippert er opprinnelig fra Tsjekkia. Hun kom til Norge som 19-åring, og planen den gangen var å ha ett år her i landet som au pair. Men skjebnen ville det annerledes. Hun traff Kjell-Tore Lippert fra Langesund, og dermed ble alle planer veltet. Karolina ble hodestups forelsket, og siden har hun vært her.

I 2002 ble hun smidd i hymnens lenker med sin utkårede, og i 2005 kom deres sønn Theodor til verden.

- Jeg kunne knapt tro det jeg opplevde. Jeg hadde funnet drømmemannen i mitt liv. Det var ikke én eneste ting å utsette på ham, og jeg formelig levde livet på en rosa sky, forteller hun.

Store endringer
Etter hvert begynte det imidlertid å skje ting. Drømmemannen ble mer og mer likegyldig. Han fikk etter hvert tydelige tvangstanker. Virkelighetsoppfattelsen hans forsvant mer og mer, og Karolina var helt sikker på at det var henne det var noe i veien med.

- Jeg forsto ikke noe av det som skjedde. Mannen min forandret seg totalt, og jeg reagerte med å bli en skikkelig dårlig kone. I alle fall i mine egne øyne. Det ble gradvis mer og mer kjefting hjemme hos oss. Jeg hadde plutselig to fireåringer i huset, og den av dem med størst kropp fikk det aller meste av kjeftinga. Jeg følte at jeg sviktet mine to mest dyrebare skatter, og ble bare så utrolig sliten, forteller hun.

Skjønte ingenting
Hun gikk en god stund og bar på det som skjedde i hennes eget hjem uten å dele det med andre. Og demens var ikke noe som streifet henne i det hele tatt, når hun funderte på hva det var som holdt på å skje.

- Det er nok riktig å si at jeg ikke skjønte noen ting av det som skjedde. Jeg trodde fortsatt at det var meg det var noe galt med, forteller hun.

Snakket med barnehagen
En vinterdag i 2009 skjedde det noe som skulle være starten på oppklaringen av gåten om hva som feilte hennes mann. Den gang som nå jobbet hun på Spar Rugtvedt. Hun hadde hatt seinvakt, og var ikke hjemme før rundt 23.30. Da var sønnen Theodor fortsatt oppe, og han var til alt overmål full av energi.

- Det lå også strødd med sjokoladepapir, så jeg skjønte at det var sukkeret som holdt fire-åringen i gang, forteller hun.

Kjell-Tore hadde bestandig vært meget påpasselig med leggetider og kosthold, men da Karolina konfronterte ham med hvor mye klokka var og spurte hvorfor sønnen hadde fått så mye sjokolade, svarte han nærmest likegyldig at han ikke ville legge seg, og at han ikke ville spise. Han ville heller ha sjokolade. Sånn var det bare.

- Da tok jeg mot til meg og snakket med dem i barnehagen, forteller hun.

Åpenhet
- Det skjer ting hjemme hos oss. Jeg vet ikke helt hva det er, men det er vanskelig. Kan dere være så snille å se litt ekstra etter sønnen vår nå, sa hun til barnehagen.

Tilbakemeldingene fra barnehagen var at Theodor var den samme glade gutten han alltid hadde vært, og at de ikke hadde merket noe spesielt når han var sammen med dem.

- Den enkle samtalen med barnehagen var veien til åpenhet for meg. Og den veien er den eneste å anbefale, slår hun fast.

Stadig forverring
De to neste årene opplevde familien en stadig forverring av Kjell-Tores symptomer.

- Han begynte å stjele maten til alle når vi satt ved bordet. Det virket som han var livredd for at han ikke skulle få i seg nok mat. Han mistet også stadig mer av evnen til empati og følelsene for alt og alle ble helt borte. Han hadde bestandig vært et arbeidsjern, både hjemme og på jobb. Nå ville han ikke gjøre noe. Det eneste han gjorde var å resitere gamle KLM-sketsjer, forteller hun.

Han begynte også stadig oftere å klage over kvalme, vondt i hodet og bak øynene. Han ble til slutt fullstendig lyssky, og gikk med solbriller inne. Selv da slo han av alle lysene i huset. Det hele toppet seg da han rygget på en annen bil og stakk av.

- Det var på mange måter den endelige beskjeden om at det var noe forferdelig galt. Det var stikk i strid med hans moral og natur å gjøre noe sånt, forteller hun.

Diagnosen
I 2011 kom det store vendepunktet. Kjell-Tores beste kamerat kom og var bekymret fordi det ikke lenger gikk an å være sammen med ham som før.

- Endelig var det flere enn jeg som merket det, forteller hun.

Hun klarte omsider å få ham med seg til legen, men der var det først ingen som skjønte at det var noe galt med ham. Men Karolina ga seg ikke, og etter å ha satt seg skikkelig på bak- beina, gikk legen med på å sende ham til en sjekk på psykiatrisk avdeling på sykehuset. Han ble der i en måned, og da han ble skrevet ut var det med diagnosen Frontotemporal demens.

Ikke noe å gjøre
Diagnosen var av den verste sorten. Prognosene er som regel at man kan leve 6 til 8 år med sykdommen.

Symptomene på demens som setter seg i den fremre hjernelappen er blant annet følelsesmessig avflating, sløvhet, mangel på empati, passivitet, tilbaketrekning, likegyldighet til hygiene og fullstendig mangel på innsikt i egen sykdom.

- Hadde jeg visst det jeg vet nå om denne sykdommen, hadde jeg helt klart iverksatt ting lenge før. Det hadde i alle fall gjort livet mye lettere i den aller tyngste perioden, sier hun.

Kjell-Tore har levd med sykdommen i minst 4 år allerede, og er nå så preget at han har plass på skjermet avdeling på Bamble sykehjem.

Diagnosen fikk han da han var 39 år.

- Myten om at det bare er eldre som får demens stemmer med andre ord ikke. Er det noen der ute som kjenner seg igjen i denne historia, så er det bare å få sjekket opp mot demens umiddelbart. Og vær åpen med det som skjer. Jeg har bare opplevd positive ting ved å være åpen. Jeg opplever støtten fra mine flotte kolleger på jobb som helt avgjørende for at jeg nå er i ferd med å få stablet livet på beina igjen, sier hun.

Hun peker på en av dem hun jobber sammen med.

- Det er henne jeg kan takke mest for at jeg er på beina igjen, smiler hun og tar rundt kollegaen sin.

Les flere artikler fra Porsgrunns Dagblad!