Ensomhet og kjedsomhet

Foto, musikk og stemning får frem litt lys i Kaurismakis filmfabel, men handlingen griper ikke på samme måte som sist.

Publisert

Lys i skumringen (Laitakaupungin Valot) – Finland 2006. Regi: Aki Kaurismäki. Med: Janne Hyytiäinen, Maria Järvenhelmi, Maria Heiskanen, og Ilkka Koivula.

Aldersgrense: 11 år.

(SIDE2): Fire år har gått siden «Mannen ute minne» gjorde suksess på norske kinoer. «Lys i skumringen» treffer ikke like godt som det hjelpeløse offeret som søkte hjelp blant de som finnes nederst på rangstigen.

Også denne gangen roter vi rundt blant Helsinkis mer tilsidesatte sjeler. Disse usynlig menneskene som sliter litt ekstra med ensomheten og tomheten i tilværelsen.

Her møter vi vekteren Koistinen, som ikke gjør seg videre bemerket på jobben. Når han stempler seg ut etter endt vakt er det ingen som får det med seg, og på fritiden er han alltid alene og oversees av de fleste.

Bare dama på gatekjøkkenet og en luring kalt Lindström gir han litt oppmerksomhet. Den kvinnelige kontakten skjønner ikke Koistinen så mye av og gangsteren er bare ute etter å bruke vekteren til egen vinning.

I kjent stil blir vi sakte, men sikkert, kjent med karakterene til Aki Kaurismäki også denne gangen. Den stiliserte formen utfordrer fortsatt, men treffer ikke den samme nerven som gjorde mannen uten minne til en spesiell filmopplevelse. Det er om enn litt mer lys å se frem til denne gangen, men man blir litt likegyldig til disse personene. Det er lavmælt og sørgmodig, men samtidig fort glemt.

Finsk hverdagsliv har vært portrettert bedre før, også av Kaurismäki. Men om regissøren allerede har greid å fascinere med sitt særegne filmspråk, vil nok også denne fremstillingen av de maktesløse gjøre inntrykk.

«Lys i skumringen» skal være siste film i en trilogi som i tillegg til «Mannen uten minne» også inkluderer «Drivende skyer» fra 1996.