Ensidig WikiLeaks-portrett

Den femte statsmakt - USA/Belgia 2013. Regi: Bill Condon. Med: Benedict Cumberbatch, Carice van Houten, Stanley Tucci, Laura Linney, Anthony Mackie, Dan Stevens, David Thewlis, Daniel Brühl, Alicia Vikander

Aldersgrense: 11 år (egnethet: ungdom/voksen)

Spillefilmen «Den femte statsmakt» forteller historien om Julian Assange og varslernettstedet WikiLeaks, med utgangspunkt i samarbeidet mellom Assange (Benedict Cumberbatch) og hackeren Daniel Berg (Daniel Brühl). Den unge og idealistiske tyskeren fascineres og overbevises av visjonen til den karismatiske og kompromissløse australieren med det karakteristiske, hvite håret, og uten særlig med mannskap eller midler bygger de opp nettstedet som snart skal true både store finansinstitusjoner og mektige regjeringer.

Om man ønsker å få avdekket den fulle og hele sannheten om Assange og hans prosjekt, bør man muligens heller se Alex Gibneys dokumentar «We Steal Secrets: The Story of WikiLeaks», også produsert i år. Skjønt, jeg skal innrømme ikke å ha sett den. Poenget mitt er uansett at «Den femte statsmakt» er basert på (riktignok blant flere litterære kilder) en bok av nevnte Daniel Berg, som etter hvert røk uklar med Assange. Noe filmen i stor grad bærer preg av, da filmen dramaturgisk sett er skildret fra Bergs perspektiv, og åpenbart er svært opptatt av å tegne et mindre flatterende portrett av den mer berømte WikiLeaks-opphavsmannen – som ikke overraskende har uttalt offentlig at han misliker filmen.

Assange gestaltes av britiske Benedict Cumberbatch, mest kjent som selveste Sherlock Holmes i den populære BBC-serien «Sherlock». Det er lett å forstå hvorfor valget har falt på Cumberbatch, ikke minst fordi han gjør en nokså overbevisende rolletolkning, hvor han med hvitfarget hår sågar bærer en viss fysisk likhet med virkelighetens Assange. Men også fordi WikiLeaks-gründeren i filmen skildres med flere av de samme personlighetstrekkene Cumberbatch allerede har perfeksjonert i rollen som mesterdetektiven fra Baker Street: lynende intelligent, men uten nevneverdig med sosiale antenner eller omtanke for andre (for øvrig en populær kombinasjon hos rollefigurer på film og tv for tiden), og mer enn en anelse narsissistisk.

Regissør Bill Condon («Kinsey», «Dreamgirls») og manusforfatter Josh Singer (tv-seriene «Fringe» og «Presidenten») forteller historien som en thriller, også et naturlig og riktig valg. Som en annen «Jason Bourne»-film utspiller handlingen seg over flere land og kontinenter, inkludert en kort visitt innom en SKUP-konferanse i Tønsberg (!). Tidvis er «Den femte statsmakt» både interessant og spennende, og det gjøres dessuten noen rimelig velfungerende grep for å illustrere internettets digitale armé.

Men dessverre prøver filmskaperne å gape over litt mer enn de helt klarer å svelge. Spesielt en bihistorie fra den politiske innsiden om amerikanske toppbyråkrater (spilt av Laura Linney og Stanley Tucci) som får føle lekkasjene på kroppen, får aldri den emosjonelle eller tankevekkende kraften den trolig er ment å ha.

En del bedre integrert i plottet er de britiske kapasitetene David Thewlis og Peter Capaldi, i rollene som Guardian-journalister som etter hvert samarbeider med Assange. Når dette skjer, er imidlertid filmen blitt i overkant tydelig på hva den ønsker å formidle: nemlig at ytringsfrihet er viktig og at WikiLieaks i utgangspunktet er et nobelt prosjekt, men at det må da finnes grenser – som Assange angivelig ikke evner å se.

Filmen blir således en litt for skolestilaktig drøfting av en kompleks, komplisert og svært aktuell problemstilling, som tegner for klare streker under sin noe enkle konklusjon. Men aller mest skjemmes «Den femte statsmakt» av at den nærmest virker besatt av å sverte Julian Assanges omdømme. Det er nesten til å bli paranoid av, med tanke på hvor mektige fiender han faktisk har.