Eneste jenta i gjengen
Gitte Witt syntes det var fint å jobbe med nesten bare gutter i filmen «Å begrave en hund».
(SIDE2:) Gitte Witt har spilt i internasjonale filmer som «The Impossible» og «Exteriors». Nå er hun aktuell i den norske filmen «Å begrave en hund», som har premiere på fredag.
- Det er noe av det mest fantastiske jeg har gjort i hele mitt liv, sier en begeistret Witt til Side2.
- Det var så intenst, med mange folk jeg kjenner og nye bekjentskaper. Det var en veldig fin gjeng, sier hun.
- Fine gutter på alle kanter
I filmen spiller hun Ane, kjæresten til en av fire barndomskamerater som skal på hyttetur. Kameratene hadde håpet på en guttetur, så Ane er ikke spesielt velkommen. I virkeligheten likte Witt å være «en av gutta».
- Jeg syntes det var utrolig deilig! Jeg liker ikke å kategorisere gutter og jenter, men når det blir så intenst som det er under en filminnspilling, må man ha åpenhet, man kan ikke gå rundt og furte og slenge dritt. Og gutter er nok mer eksplisitte på det enn mange jenter, sier hun.
Både i denne filmen og i kommende «Pornopung» har hun jobbet mest med gutter. Det syns hun er helt greit.
- Det er vel enhver jentes drøm, å ha fine gutter på alle kanter, ler hun.
Filmteamets kokk
Innspillingen foregikk på en øy, og alle i filmteamet bodde her i hele innspillingsperioden. Witt ble en slags «mamma» på filmsettet.
- Jeg hadde ansvaret for all maten, og lagde mat til 20 sultne gutter. Jeg sto opp og bakte seks brød, og så startet dagen. Og det var godt å legge seg og vite at alle gutta var mette. Så det var hyggelig å bidra med maten, sier hun.
Witt er vant til å lage mat, men møtte likevel på utfordringer.
- Jeg ble god på mettende pastaretter som ikke kostet skjorta. Men jeg ble utfordret når jeg skulle lage store porsjoner. Det var et puslespill, spesielt fordi matbutikken lå på en annen øy, ler hun.
Jobbet med broren
Filmen er regissert av Julian Hagemann og Andreas Lisberg. Førstnevnte er broren til Witt. Samarbeidet mellom dem gikk uten problemer.
- Det kan slå begge veier. Enten kan det at man kjenner hverandre så godt være positivt, eller så er det så nært at det blir vanskelig. For oss gikk det fint, sier hun.
Hun måtte på audition før hun fikk rollen, slik at regissørene visste at hun var rett for rollen.
- Julian måtte se meg tydelig i rollen, ikke bare som en søster. På settet måtte vi bare være skuespiller og regissør der og da, sier hun.
Hagemann er enig:
- Det gikk veldig fint. Det var litt utfordrende i starten å skulle legge fra seg at hun er søsteren min. Men det gikk bra etter hvert. Og heldigvis er vi to regissører, så den første dagen tok Andreas seg av det meste av hennes regi, sier han.