Enerverende stønning
Dersom en fremmed ringer, bør du ikke svare. Du kan risikere å kjede deg til døde.
«When A Stranger Calls». Amerikansk grøsser. Regi: Simon West. Manus: Jake Wade Wall. Med: Camille Belle, Brian Geraghty, Katie Cassidy, Clark Gregg. Aldersgrense 15 år.
Dette var trauste greier, gitt. Jill Johson skal sitte barnevakt i et avsidesliggende hus. Barna sover og huset er digert og fullt av spennende rom. Men så begynner telefonen å ringe. Og jammen meg er det ikke en mann som puster og peser i telefonrøret. Ikke gir han seg heller. Dermed begynner Jill å bli litt engstelig for hva stønnemannen kan finne på. Ikke uventet blir samtalen til slutt sporet til å komme inne fra huset hun befinner seg i. Og dermed er det hele i gang. Eller er det det?
Her er det mye å sette fingeren på. For det første. Filmen er dørgende kjedelig uten et snev av skremmende elementer. Og hvorfor har de med scenen med politimannen i begynnelsen? Den har absolutt ingen relevans for filmens handling i det hele tatt. For ikke å snakke om hvor dum det det går an å bli. I USA har de noe som heter star 69. Det er at man kan ringe opp igjen vedkommende som ringer deg ved å trykke *69. Først helt mot slutten går dette opp for Jill. Etter timesvis med: - Hallo? Hallo? Hvem er det? I tillegg bruker filmen alle grøsselklisjeene det er mulig å bruke i en film. Som for eksempel at hovedpersonen rygger inn i et bekmørkt rom og alltid på død og liv må gå etter mistenkelige lyder. Hennes seksuelt frigjorte venninne går selvsagt den visse død i møte, mens vi vet at alt vil gå bra til slutt for dydige Jill.
Dette er visstnok en ny versjon av filmen med samme navn fra 1979. Men jeg stiller meg spørsmålet om denne i det hele tatt burde vært laget.
«When A Stranger Calls» er ingenting annet enn halvannen time med enerverende stønning. Jeg hører heller på summetonen i halvannen time fremfor å se den en gang til. Styr unna.