Endimensjonalt 3D-eventyr

Journey to the Center of the Earth 3D - USA, 2008. Regi: Eric Bervig. Med: Brendan Fraser, Josh Hutcherson, Anita Briem, Giancarlo Caltabiano, Garth Gilker

Aldersgrense: 11 år

3D-film lanseres gjerne av filmindustrien i perioder hvor den føler seg truet. På sekstitallet var det fjernsynets inntog i de tusen hjem som gjorde at produsentene kom opp med denne spesialbrilleavhengige teknikken, for å kunne lokke med mer spektakulære opplevelser enn boksen hjemme i stua. I dag er vel trusselen at det aller meste som vises på kino, kan lastes ned gratis til datamaskinene i de tusen hjem.

«Journey to the Center of the Earth» er ingen filmatisering av Jules Vernes roman med samme tittel fra 1864. I hvert fall ikke direkte. Filmen utspiller seg i nåtid, og handler om vitenskapsmannen Trevor Anderson (Brendon Fraser, som på autopilot kopierer sin egen rolle fra «The Mummy»-filmene). Da han skal tilbringe litt sjelden kvalitetstid med nevøen Sean (Josh Hutcherson), kommer de over noen gamle notater fra Trevors forsvunne bror, altså Seans far, Max. Disse avdekker at Max var en såkalt «Vernianer», det vil si en som ikke tar Jules Vernes litteratur for fiksjon, men fakta. Og at han (Max, ikke Verne) forduftet i et forsøk på å foreta en «Journey to the Center of the Earth», gjennom en veibeskrivelse Trevor og Sean nå besitter. Denne fører dem til Island, hvor de sammen med en fager lokal guide (Anita Briem) begir seg ut på en reise til nettopp jordas indre. Og med det blir filmen en slags filmatisering av den fantasifulle verdenen Verne skildret, likevel.

Materialet er et godt utgangspunkt for en film i 3D, da det blant annet inneholder frie fall ned dype juv (hvordan ellers komme seg helt til jordas indre i løpet av kun en spillefilms lengde), berg og dalbane-sekvenser i gruvevogner, farlige vesener som på overflaten døde ut for mange årtusener siden, underjordiske hav av den stormfulle sorten og aggressive mengder med glødende lava. Og det er ingen tvil om at 3D-teknologien er kommet et stykke videre siden sekstitallet.

Likevel evner ikke «Journey to the Center of the Earth» helt å imponere. Da brillene var på og filmen startet, fikk jeg raskt opp forventningene - åpningsvignettene bød på heftig tredimensjonalitet i dét filmstudioets navn så å si kom helt ut til midten av kinosalen. Dessverre ble dette stående som filmens mest overbevisende 3D-sekvens for meg. Kan hende det skyldes at man tilvennes effekten, men med noen hederlige unntak synes jeg ikke filmens tre dimensjoner ga det suget i magen jeg hadde håpet på.

Og da er det jo synd at historien i seg selv er fullstendig endimensjonal. Manusforfatterne har kokt opp en oppskriftstro fattigmannsutgave av «Indiana Jones», eller kanskje heller av nevnte «The Mummy», uten sjarmen og lekenheten til disse filmseriene.

3D-brillefilm er artig nok, men skal man få folk til kinosalene er nok fortsatt trikset å servere dem inspirerte fortellinger.