Endelig er han tilbake

(SIDE2:) Mandag slipper Thomas Dybdahl sin nye plate «Waiting for That One Clear Moment». Den er det mange som har ventet på etter at «Science» kom i 2006.

Og den skiller seg også en god del ut fra sistnevnte. Den gang var Dybdahl inspirert av The Four Horsemen, det vil si blant andre Sam Harris, Richard Dawkins og Christopher Hitchens som tok til orde for at religion skulle avsløres gjennom rasjonelle argumenter.

- De siste årene har jeg lest mye skjønnlitteratur, spesielt tidlig 50-talls amerikanske klassikere som Truman Capotes ”In Cold Blood” og andre verker som ”Å drepe en sangfugl”. Jeg har mye å ta igjen, men liker også godt Haruki Murakami. Jeg synes det er morsomt å forholde meg til språk. Jeg synes jeg skriver mer billedlige tekster på denne nye plata enn jeg har gjort før, sier Dybdahl.

Pussige, religiøse aspekter
Thomas Dybdahl opplever at folk kan lese inn andre aspekter i sangene hans enn han har ment selv.

Siden «Science» i stor grad er inspirert av ovennevnte ateistiske herrer, så er det kanskje pussig at han ofte hører at folk leser religiøse aspekter inn i musikken hans.

- Men det sier jo noe om hvor åpent tolkning er, sier han.

Mellom de to soloplatene har Thomas igjen spilt med The National Bank, skrevet filmmusikk til ”Rottenetter” og bidratt med en låt til den danske prisvinnende filmen ”En soap”. Han har et stort publikum i Danmark.

Og han har blitt far. Låten «My Little Friend» på platen handler om de tanker en nybakt far gjør seg om alt man skal klare å lære et lite barn, og en gjenkjennelig redsel for ikke å strekke til. Det har også gjort at Dybdahl har fått litt andre prioriteringer.

Ett år pappaperm
- Jeg tok ett år pappapermisjon og bare var hjemme. Jeg var så heldig at jeg kunne ta fri da og jeg tror ikke jeg kommer til å angre på det, sier han.

Lysten på de lange turneene vekk fra familien er også litt dempet. Når undertegnede møter Dybdahl har han det samme problemet som mange tusen andre nordmenn – den store vulkanskyen hindrer en rask tilbaketrekning til Stavanger etter intervjurunden.

-Det går så kort tid før jeg savner dem. Om jeg er hjemme lenge, kan jeg ikke helt forestille meg å skulle ut på veien, men når jeg først reiser, så tennes den gamle rastløsheten, sier han.

Og det er godt, for utover nå blir det storbykonserter. Og i sommer får du se og høre Thomas Dybdahl på mindre festivaler landet rundt.

Om du er en av dem som skaffer deg «Waiting for That One Clear Moment» fysisk, får du med småhistorier og inspirasjon rundt hver enkelt låt. Som at tittellåten er komponert på Dybdahls dårligste gitar, eller at «Blackwater» er inspirert av Noam Chomsky. Eller at «Party Like It`s 1929» ble skrevet under en turné i USA med Sondre Lerche.

- På førsteplata mi skrev jeg mye om hva sangene handlet om. Her tenkte jeg at det er viktig at de som kjøper CD-en får noe ekstra, selv om jeg ikke har noe imot at folk laster ned låtene mine, smiler han.

Vil alltid komme et fall
Siden Thomas Dybdahl ga ut «That Great October Sound» I 2002, har det gått ham godt som artist. Han håper folk vil like det nye albumet, men tar ikke noe for gitt.

- Av og til er det sånn at du omtrent ikke klarer å gi vekk det du har laget til noen. Det er en grunn for uttrykket «Build them up, tear them down».. En eller annen gang i løpet av en karriere, som man jo håper blir lang, vil man oppleve det. Men når det skjer er vanskelig å vite, sier han.