En sterk historie

(SIDE2:)Det akutte menneske, Norge 2011. Regi: Knut Erik Jensen. Med: Mads Gilbert.

Aldersgrense: 15 år

Legen Mads Gilbert har blitt et kjent ansikt i mediene. Men hvem er han egentlig? I Knut Erik Jensens nye film blir vi kjent med en leken, engasjert og modig mann.

De sterkeste bildene i «Det akutte menneske» viser sidene av Gilbert vi allerede kjenner. Kaotiske bilder på sykehus i Gaza skildrer krigens sanne ansikt. Småbarn som ligger døde i sine foreldres armer, gråtende kvinner med alvorlige skader, tapre barn som prøver å fortrenge smerten. Du skal være rimelig kald og kynisk hvis du ikke blir både berørt og provosert av slike bilder.

Gilbert har blitt anklaget for å ha politiske motiver og å være upålitelig. Det er ingen tvil om at Gilbert har sterke meninger og er politisk aktiv, men hva så? Disse bildene taler for seg, og politiske motstandere kan ikke diskutere seg bort fra bildene som viser døde og sårede. At også sivile blir skadet og drept på den andre siden er en selvfølge, men det er ikke det denne filmen skal fortelle. «Det akutte menneske» viser en mann som reiser til et land i nød og hjelper de som trenger ham. Man trenger ikke være enig i alle hans meninger for å bli overveldet av hans engasjement.

Filmen viser imidlertid ikke bare sterke bilder fra krigen. Heldigvis. Krigsklippene som vises er grusomme, og publikum ville blitt utmattet av å bare se slike bilder. Men Knut Erik Jensen har skapt en fin balanse som gjør at vi får pustet ut. I det ene øyeblikket er vi inne på sykehuset med bråk og redsel, i det neste befinner vi oss i en stille hage i Tromsø.

For vi får også bli kjent med Gilbert på hjemmebane. Og kontrasten er slående. Rolige omgivelser, snødekte fjell og grønne sletter gir oss pusterom. «Et drømmeland» er omtalen Gilbert bruker i sammenligningen med Gaza.

Men også i Norge tar han jobben sin på alvor. I en scene kjører han ambulansehelikopter for å hente en ung mann som har skadet beinet sitt på fjellet. Sammenlignet med jevnaldrende som får beinet amputert i Gaza, virker dette kanskje som barnemat. Men for den unge mannen er dette seriøst nok, og ikke minst for moren som blir oppringt og fortalt at sønnen fraktes til sykehuset. Og Gilbert tar jobben sin like fullt på alvor som om han var i Gaza.

Vi får også se Gilbert fra en mer leken side enn vi er vant til å se i nyhetssendingene. Han skremmer folk i Central Park ved å bryte ut i sang, ikler seg festlige hatter og later som om han får et anfall under en forelesning. Morsomme innslag som letter på stemningen etter de fæle krigsbildene.

Publikum kunne også blitt bedre kjent med Gilbert gjennom en vanlig TV-dokumentar eller et portrett i en nyhetssending. Det som gjør filmen unik, er Jensens fantastiske bilder og klipp. Han klarer med glans å sette publikum i stemning med bildene. Om det er havet og fjellene i nord, heten i Gaza eller det hektiske livet i New York, drar han oss med og gir oss følelsen av at vi er der sammen med dem.

Jensen har også gjort plass til humoristiske klipp, som da han viser Gilberts mange vennskapskyss i Gaza.

Men filmen har også enkelte svakheter. Det blir etter hvert litt mange klipp fra foredrag med gråtende tilskuere. Noen av disse kunne med fordel vært kuttet ned. Bruken av Nordahl Griegs «Til ungdommen» blir også brukt i overkant mye, og selv om symbolikken er fin og diktet er vakkert, hadde det holdt å bli minnet på diktet et par ganger.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke visste noe særlig om Gilbert utover nyhetsinnslag fra Gaza før jeg så filmen. Nå har han fått en ny fan, og han fortjener å få mange, mange flere.