En slugger krysser sine spor

Rocky Balboa - USA 2006. Regi: Sylvester Stallone. Med Sylvester Stallone, Burt Young, Milo Ventimiglia, Geraldine Hughes, med flere.

Aldersgrense 11 år

Du snakker om positiv overraskelse - Sylvester Stallone kliner til med en ny Rocky-film, og filmen er god. Ikke som «The Departed» eller «Pianisten», men som en underdog-reiser-seg-og-vinner-en-viktig-personlig-seier-film.

Rocky Balboa anno to tusen og noe er blitt nærmere 60 år gammel. Han har mistet sin Adrian på grunn av kreft, og han har mistet den gode kontakten med sønnen Robert.

Rocky driver restauranten Adrian's, hvor han serverer italiensk mat og forteller boksehistorier til storøyde fans.

Parallellt følger vi den nye verdensmesteren Mason Dixon, den teknisk dyktige bokseren som er så suveren at han ikke finner noen til å matche seg - og dermed faller i unåde hos fansen, og hos sportsjournalistene.

Da noen tv-reportere viser en dataanimert liksomkamp mellom Dixon og Balboa, får managementet til den nye verdensmesteren en idé. De vil sette opp en oppvisningskamp mellom Rocky Balboa og unge Mason Dixon.

Hos Rocky er det noe som mangler i tilværelsen - han vil gjøre en siste kamp for å, som han sier til svogeren Paulie, «let the beast out of me».

Dermed er Rocky atter i gang med treningen sin, og i motsetning til Dixon trener han ikke inne i et moderne og hipt treningssenter. Rocky trener bare på den kule måten: han løfter kjettinger i slitte lokaler, han løper opp og ned den trappen i Philadelphia, han har grå treningsdress, han løfter seg opp etter rørene i taket, han spiser rå eggeplommer - og han slår på dyrekadavere i slakterhuset til svoger Paulie.

Og skal det blir 15 runder i ringen med slag som får kjakene til å flagre og blodspruten til å fly? Like sikkert som at paven er katolsk og Balboa italiensk.

Denne filmen er først og fremst for oss som likte Rocky-filmene på 1980-tallet («Rocky V» fra 1990 sier vi ingenting om). Det er en fin mimretur sammen med gamle Rocky, som oppsøker alle landemerkene fra gamle dager: kjæledyrbutikken hvor Adrian jobbet, skøytebanen hvor de var forelska og elleville og boksestudioet til gamletreneren til Rocky.

Genial filmkunst er det ikke, men morsom underholdning - særlig hvis du stod i sofaen og nøt synet av at The Italian Stallion moste oppsynet på Apollo Reed, Clubber Lang og Ivan Drago for 20 år siden.

Heldigvis styrer Stallone unna scsner som krever for mye av ham som skuespiller. Han begrenser seg til en eneste grinescene, og tro meg - det er mer enn nok. Riktignok er Rocky en litt for krampeaktig grei goodguy der han rusler rundt i boksebyen Philadelphia, men vi kan tilgi verdens sterkeste underdog denslags.