En seier for barnefilmen

Kule kidz gråter ikke - Norge 2014. Regi: Katarina Launing. Med: Mia Helene Solberg Brekke, Victor Papadopoulos Jacobsen, Sigrid Welde, Ulrik William Græsli, Elias Skotland Gusevik, Kristin Zachariassen, Jeppe Beck Laursen, Astrid Assefa, Aslag Guttormsgaard, Dagrun Anholt, Ingjerd Egeberg, Gergò Bànki

Aldersgrense: Tillatt for alle (egnethet: barn/ungdom)

Fjoråret var et svært godt år for norsk barnefilm, kvalitativt så vel som kvantitativt, og 2014 starter knallsterkt med Kule kidz gråter ikke. En tittel som riktignok kan framstå som i overkant tøff i trynet, men som også hinter om at det kan bli vanskelig å holde tårene tilbake.

Vår hovedperson er Anja, som går siste året på barneskolen og lever for fotballen. Den store rivalen på og utenfor banen er tøffingen Jonas, som også brenner for samme ballspill, men som ikke synes noe om å ha jenter på laget. Men det spørs om ikke han har ett og annet til overs for Anja likevel. Men midt i treningen til skoleturneringen blir hun diagnostisert med leukemi, og må kjempe sitt livs tøffeste kamp fra sykesengen.

At barnefortellinger skal ta unger på alvor er blitt sagt så mange ganger at det nesten er vanskelig å ta utsagnet på alvor. Men Kule kidz gråter ikke er en barnefilm som virkelig tør å slippe alvoret inn, så til de grader at voksne i salen vil bli vel så grepet som kidsa, og demonstrerer med dette at formaningen unektelig har noe for seg. For også barn har behov for å dykke ned i tunge temaer av og til.

Dette er noe så sjeldent som en norsk remake av en nederlandsk barnefilm, som igjen er en filmatisering av en bok basert på en sann historie. Og selv om målgruppa er yngre, gir Kule kidz gråter ikke med sin skildring av barn med kreft naturlige assosiasjoner til belgiske Alabama & Monroe. Til å være en fortelling for barn og unge, er både det velkomponerte manuset og den helstøpte utførelsen befriende lite overtydelig, og skygger heller ikke unna de mørkeste stundene. Det er modig gjort.

Regissør Katarina Launing synes dessuten å ha et godt håndlag med både små og store skuespillere, som alle leverer sterkt og troverdig spill.

Kule kidz gråter ikke er en usedvanlig gripende filmopplevelse, som voksne også gjerne kan gå og se alene. Men først og fremst er det en film for barn, som nok vil føre til at de tar en og annen vanskelig, men viktig samtale både med hverandre og med sine foreldre. Og som samtidig vil gjøre samtalen enklere.

Det har blitt hevdet at barnefilm har lavere status i norsk filmbransje enn filmene som produseres for voksne. I så fall er det grunn til å håpe at Kule kidz gråter ikke kan gjøre noe med dette. For den kommer høyst sannsynlig til å ende opp som en av årets beste norske filmer, uavhengig av målgruppe.