En lang og anstrengt morsdag

Mother's Day.

USA 2016.

Regi: Garry Marshall.

Med: Jennifer Aniston, Julia Roberts, Kate Hudson, Jason Sudeikis, Timothy Olyphant, Shay Mitchell, Caleb Brown, Brandon Spink.

Aldersgrense: Tillatt for alle.

For snaut fem år siden kom filmen ”New Year’s Eve”, som var et kalkulert og lite vellykket forsøk på å gjøre med nyttårsaften hva ”Love Actually” har fått ut av julen. ”Mother’s Day” prøver med omtrent like lite gledelig resultat å melke det samme ut av morsdagen – en feiring som allerede er gjennomsyret av kommersiell kynisme, da den i sin moderne utgave mest dreier seg om at handelsstanden ønsker å gjøre gaveinnkjøpende konsumenter av alle som har en mor.

Men for all del, det betyr ikke i seg selv at morsrollen i sine mange former og generasjoner ikke kan være et dugelig utgangspunkt for en ensemblekomedie. Med på det kvinnedominerte lasset har man dessuten fått en del kjente fjes, som Jennifer Aniston, Julia Roberts, Kate Hudson og det skjeggete alibiet Jason Sudeikis.

Aniston spiller den fraskilte moren som sliter med at eksen har funnet seg en yngre ”hottie”, Hudson holder skjult for sin konservative mor at hun har giftet seg og fått barn med en inder, Roberts er karrierekvinnen fra tv-shop som ikke har prioritert å bli mor, mens Sudeikis er faren som ikke klarer å se seg om etter noen ny livsledsager etter at barnas mor gikk bort. I tillegg møter vi en ung og gifteklar mannlig standup-komiker, hvis kjæreste og mor til deres nyfødte har ”problemer med avvisning”, som hun sier.

Et lite plusspoeng skal gis for at det faktisk er en mann som er gifteklar, det er jo litt friskt. Men det skal også sies at filmen ikke anstrenger seg noe videre for å unngå klisjeene og stereotypene om kvinner generelt og mødre spesielt. Og selv om filmen til dels gjør et muligens godhjertet forsøk på å rive ned noen fordommer, er det rimelig underlig å bivåne en amerikansk og en indisk kvinne som bonder over rasistiske kommentarer, i en scene der budskapet fra filmskapernes side synes å være at de som blir utsatt for slik rasisme, ikke bør være så hårsåre.

I tillegg til at det er litt vanskelig å svelge hele storylinjen om at både Hudsons karakter og søsteren hennes har skjult sine livsledsagere for foreldrene. I hvert fall med tanke på – og her bør jeg sikkert advare om et par spoilers av generelt forutsigbare elementer – hvor lett det faktisk skal gå å bryte ned de forutinntatte holdningene til den eldre generasjonen, som også synes å ta overraskende lett på det faktum at de ikke har fått vite om sitt eget barnebarn.

Men det er uansett et større problem at det generelle vitsenivået er for lavt.

Den erfarne tv-regissøren Garry Marshalls komiske timing er ikke særlig treffsikker for filmformatet, og det er først i de siste 20 minuttene filmen får litt av sjarmen den sårt hadde trengt fra starten av. Og som ensemblefilmer flest varer den ganske lenge, nærmere bestemt i nesten to hele timer – som føles en god del for lenge.

Med andre ord en alt for lang og anstrengt ferd mot en ikke spesielt feireverdig morsdag.