En kriminalteknikers hverdag

- Det de ikke viser på TV er luktaspektet. Kommer du inn i et rom der et menneske har ligget død i flere dager, står du ikke nysminket og pen i tøyet og småsnakker om hverdagslige ting, sier kriminaltekniker og åstedsgransker Eva Ragde

Hun mener «CSI» er ganske langt unna den virkeligheten hun kjenner.

Skal du tro TV, og det skal du selvsagt, så handler politiarbeid mer og mer om spor, rettsmedisinere, blod, fiber og DNA, og mindre og mindre om beinharde detektiver som ved hjelp av moderat bruk av vold og trusler får de mistenkte til å legge kortene på bordet.

Utviklingen har gått fra «NYPD Blue» til «CSI», kan man nesten si. Og det er mye som kan tyde på at kunsten imiterer livet ganske bra i dette tilfellet, for ifølge Eva B. Ragde har rettsmedisin og kriminalteknikk blitt langt mer anerkjent innen politiet i løpet av de 17 årene hun har jobbet som kriminaltekniker.

«NYPD Blue» til «CSI»

- Absolutt. Før var avhøret det viktigste. Det var om å gjøre å få gjerningsmannen til å innrømme det, eller så var det kjørt. Sånn er ikke verden lenger. Nå anerkjenner de fleste, også i politiet, vår jobb, og kriminalteknisk avdeling har godt over dobbelt så mange ansatte som da jeg startet, forteller Ragde.

Hun har jobbet som kriminaltekniker i17 år, og bekrefter tesen vår om at politiyrket har blitt mer «CSI» enn «NYPD Blue».

- Ja, det kan du godt si, selv om det du ser i «CSI» er ganske langt unna den virkeligheten vi møter. Jeg hadde vært lykkelig, jeg, om jeg kunne putte ting inn i en maskin og få svar umiddelbart. Sånn er det imidlertid ikke. Ting tar tid i virkeligheten, det gjør det ikke på TV, forteller hun.

I tillegg er det altså dette med lukt, som hun ikke er helt overbevist om at de tar seriøst i TV-seriene.

- Det kan være en scene i «CSI» der de kommer inn på et bad og det ligger et lik i badekaret som har vært der noen dager. Iscenesettelsen er gjerne superfin, og detektivene kommer inn i singlet, fine på håret og begynner å lete etter spor. I virkeligheten hadde det vært som å komme inn i et gasskammer. Et lik som har ligget i vannet i flere døgn er ikke noe stas, men det pleier de ikke å få frem så realistisk i serier som «CSI», sier hun.

Det er ingen grunn til å betvile at hun vet akkurat hva hun snakker om.

- Det har blitt mange lik

- Det har blitt mange lik opp i gjennom, ja. Det første kom allerede kort tid etter at jeg hadde begynt i 1992. Jeg husker at det var en veldig spesiell, og veldig spennende sak. Eller egentlig to separate saker, forteller Ragde.

- Det var en prostituert som var blitt voldtatt og banket opp, og et drap et annet sted. På åstedet til den prostituerte fant man en kondomemballasje, men ingen kondom, mens man på drapsstedet fant et kondom, men ingen emballasje. Dette kom tilfeldigvis for dagen da vi snakket om de to sakene, og da begynte vi å sammenligne dem, forteller hun.

Det viste seg at det var samme gjerningsmann, og rekonstruksjonen viste at han hadde gått fra den prostituerte, fortsatt med kondomet på snoppen, kommet i kontakt med drapsofferet og blitt med henne hjem - der han umiddelbart hadde gått til angrep.

- Da vi fant blodsporet hans på åstedet for angrepet på den prostituerte, greide vi etter hvert å ta ham for begge forholdene, forteller hun.

EN DEL AV jobben som kriminaltekniker går ut på å tilegne seg informasjon om de merkeligste ting som kan være relevant for de ulike forbrytelsene.

- For eksempel lærte jeg at kondomer har serienummer, noe som gjorde at vi kunne knytte kondomet til emballasjen i den saken.

- I en annen sak, med et stort parti heroin, måtte jeg lære en masse om pappesker som heroinet var pakket inn i. Jeg tok da kontakt med en mann fra Borregård som var ekspert på papp, og det var svært interessant og lærerikt. Jeg ser på meg selv som en fagnerd, men han kunne virkelig alt om pappemballasje. Han tok en titt på esken heroinet var kommet i, som det var opplyst skulle inneholde tekstiler, og sa at det var helt unaturlig å frakte tekstiler i så tykke esker.

I andre saker har hun måttet lære seg ting om tekstiler, papirtyper og kunstige negler.

- Jeg hadde en gang et drap der kunstige negler var en viktig bit, og da snakket jeg med forskjellige negledesignere. Man knytter til seg mange eksperter underveis, og lærer utrolig mye. For eksempel vet jeg at pakketeip i Europa er 50 mm bredt, mens det i en del asiatiske land gjerne er 45. Det kan fortelle oss om et parti narkotika har blitt pakket i Europa eller Asia, forklarer hun.

Hjernen er viktigste verktøy

YRKET SOM KRIMINALTEKNIKER krever svært ofte stor kreativitet, og Eva B. Ragde mener selv at hennes viktigste arbeidsredskap er nettopp hjernen.

- Det er utrolig viktig å bruke hjernen, og jeg tror ikke man kan komme hit som helt fersk politi. Erfaring er langt viktigere enn at man er ung og har innsikt i ny teknologi. Hos oss er gjennomsnittsalderen veldig høy, i kontrast til hvordan det gjerne er på TV. Men jeg tror det er bra med en blanding, at det kommer til nye mennesker med nye innfallsvinkler. Jobben vår er i stadig utvikling, og det er viktig aldri å synke ned i en passiv rolle. Begynner du å bli nonchalant, bør du finne et annet sted å være, slår hun fast.

Hun mener at den perfekte forbrytelse ikke finnes, og at tilfeldigheter kan avgjøre om en sak løses eller forblir uløst.

- Det er Murphys lov, tingenes iboende faenskap, som kan avgjøre om vi tar noen eller ikke. En gang for en del år siden hadde vi et drap der en engelskmann på gjennomreise drepte en lege og dro. Vi hadde en DNA-profil på ham, men visste ikke hvem han var før vi en del år senere fikk en forespørsel i en sak fra England. Her hadde han blitt tatt for noe helt annet. Vi fikk treff på DNA-profilen vår, og han ble tatt for legedrapet også, forteller Ragde.

På samme måte kan tilfeldigheter ødelegge for politiet, det kan være et underlag hvor det er umulig å finne fingeravtrykk eller simpelthen at alt som kan gå galt, går galt.

- Vi har hatt saker der det rett og slett ikke vil seg for oss, hvor gjerningsmannen ikke er i systemet vårt og vi ikke får tatt ham før han eventuelt gjør en annen forbrytelse, sier hun.

Det forekommer svært ofte saker der gjerningsmannen er en ektemann eller partner, og at mange av sporene de finner kan ha en naturlig årsak.

- Det er ikke sikkert gjerningsmannen har gjort noen spesielt god jobb med å skjule sporene, men har han eller hun hatt en naturlig tilgang på stedet kan de fleste sporene vi finner forklares ut fra dette. Det kan være en sak der ingen av sporene vi finner på åstedet tilsier noe bestemt i forhold til hvem som utførte drapene, men det ikke er noen andre spor enn fra offerets nærmeste. Da blir det viktigste spørsmålet «kan det ha vært noen andre der?». Har det vært det, skal det veldig mye til for at vi ikke finner det ut, forklarer hun.

- Sånn som Orderudsaken?

- Den hadde vi ikke ved vår avdeling, så den kan jeg ikke kommentere.

UTVIKLINGEN INNENFOR politifaget har også ført til at forbrytere tar flere forholdsregler nå enn før, og forsøker å unngå feilene som har felt andre eller dem selv ved tidligere anledninger.

- Det er klart at folk vi pleier mye omgang med, som har vært i retten, forsøker å unngå de tingene som gjorde at de havnet i retten tidligere. De bruker hansker eller forsøker å vaske bort fingeravtrykk og andre spor. Men vi har en del smarte triks, som jeg selvsagt ikke kan si så mye om, og det er generelt veldig vanskelig å fjerne alle spor, sier hun lurt.

En stor del av jobben handler imidlertid om å stå i retten og forklare funn, og ofte må man da «avsløre» fremgangsmåtene.

- Jobben her er på mange måter skolen, mens retten er der vi tar eksamen. Der får vi tilbakemelding på jobben vi har gjort. Jeg tror alle som jobber som krimteknikere en eller annen gang har blitt plukket fra hverandre, men man lærer seg hvordan forsvarere tenker og hvordan «spillet» i retten fungerer. På samme måte lærer advokatene å forholde seg til våre funn og metoder, og de finner nye vinklinger. Det gjør at dette hele tiden er i stadig utvikling og endring, og det er det som er så spennende, sier hun entusiastisk.

MED STADIG MER og bedre teknologi, og en voldsom utvikling innen området, skulle man tro at jobben bare ble enklere og enklere for politiet. DNA er jo omtrent overalt, har man skjønt.

- Egentlig er det stikk motsatt. Desto mer du lærer om en ting, dess mer respekt får du for det. Vi stiller stadig høyere krav til hva som er et spor, og DNA krever for eksempel enorm kvalitetskontroll. Så det har nok ikke blitt lettere, det har heller gjort at vi må være enda mer skjerpet. Dessuten er ikke DNA i seg selv fellende, man må sette det i en sammenheng. Jeg vil si at det ikke er den nye teknologien som er utviklingen, det er måten vi bruker det på, sier hun, og kommer igjen inn på det kreative aspektet.

- Vi hadde en voldtektssak fra Plaza for en tid tilbake, og da måtte vi finne ut av hvordan vi skulle lete etter de riktige sporene på et sted der så mange mennesker hadde vært og lagt igjen så mange spor. Da måtte vi bruke hodet. Vi måtte rekonstruere alt fra hvor den seksuelle kontakten hadde foregått, hvor dette paret - gjerningsmann og offer - hadde vært, hvor de hadde holdt hendene under akten og hvor de ellers kunne ha lagt igjen spor. Det er noe helt annet å lete etter spor på et slikt sted enn når du er i et hjem hvor relativt få har vært. Men vi tok gjerningsmannen, opplyser hun.

NÅR DU HAR vært borti såpass mange drapssaker som Ragde, blir det til at en del går i glemmeboka. Men noen saker blir man aldri helt kvitt.

- Det er mange saker jeg husker godt, men den mest skjellsettende var nok Dunkersgatedrapet i 1997, der en mann ble drept og delvis partert. Det var et skoleeksempel av en sak, der vi kunne rekonstruere alt som hadde skjedd. Gjerningsmannen ble til slutt felt via to avsatte bloddrypp. Vi fant blodspor som ikke stemte overens med offeret, fant deretter ut at han hadde skadet seg på høyre fot, og at skaden stammet fra kneet og ned. Dette ut fra hvordan blodet hadde truffet gulvet, som tilsa at det ikke hadde falt langt. Dermed sjekket vi sykehusene og fant en som hadde kommet inn med en knivskade på høyre legg. Bortsett fra det åpenbart tragiske, var det en veldig lærerik sak der vi så at alt det vi hadde lært, stemte.

- Som tatt rett ut av en «CSI»-episode.

- Jo da, det kan du kanskje si, og noen av de metodene de viser er ikke uefne, de er ikke det. Det er et snev av virkelighet der, smiler Ragde, og medgir at hun gjerne ser på slike serier.

- Det er jo god underholdning, lettvint og greit. Jeg liker å se på hjernedøde ting når jeg kommer hjem fra jobb.

DET SOM KANSKJE virker minst tiltalende med jobben som kriminaltekniker er det å måtte skjære i et lik, og ifølge TV-seriene skjer gjerne dette i en eller annen murkjeller.

Men selv om Eva B. Ragde også jobber en del i kjelleren, er det ikke lik involvert.

- Der har vi fotoatelier, og vi oppbevarer klær, gjenstander og ting fra sakene. Jeg er ofte med på obduksjonene, men de finner sted på rettsmedisinsk institutt sammen med en rettsmedisiner. For min del er det ikke lik-delen av jobben jeg har størst problemer med, jeg skulle imidlertid gjerne hatt mindre papir- og etterarbeid på en del av rutinesakene. Obduksjonene er alltid interessant; det å se hvordan kroppen er bygd opp og hvor lite som skal til før man mister livet. Det er veldig mye man kan finne ut, og det er ofte vi kommer over spor i saken her. Men jeg er selvsagt mentalt forberedt når jeg skal på en obduksjon - jeg passer på å få i meg en ordentlig frokost og ikke for mye kaffe om morgenen...