En herlig musikalsk orgasme

VALLHALL (Side3): Dream Theater har gjennomgått en mildt sagt interessant periode, etter at en av bandets grunnleggere og drivkraft - som bredt har vært ansett som verdens beste progressive trommeslagere - bestemte seg for å forlate bandet.

På mange måter kunne dette vært som om Mark Knopfler skulle forlate Dire Straits, og bandet likevel hadde et ønske om å fortsette.

Var primus motor

Men forskjellen fra Dream Theater og Dire Straits - utover musikkstil - er at mens sistnevnte bare hadde én virkelig drivkraft, består Dream Theater av noen av verdens beste musikere på alle instrumenter. De valgte derfor å starte en søken etter en ny trommeslager som kunne erstatte Mike Portnoy, og de endte opp med en ny Mike - denne gang med Mangini til etternavn.

Byttet har mildt sagt vært kontroversielt blant fansen, men bandets nye album «A dramatic turn of events» klarte virkelig å overbevise mange om at Dream Theater på ingen måte er dødt med en ny trommeslager.

Og på sett og vise er undertegnede litt glad for at skiftet kom, for Portnoy har virket litt lei de siste årene, og de siste par konsertene de har holdt i Norge har ikke vært like gode som tidligere mesterverk.

Introduksjonen til en utrolig dyktig mann

Og torsdagens konsert i Vallhall var på sett og vis introduksjonen av Mangini til fansen, som skulle bevise at han var verdig en plass i bandet sammen med verdens beste musikere. Og det kan ikke være noen tvil om at han mer enn levde opp til forventningene. Han tilførte scenen både positivitet og en bunnsolid opptreden - inkludert en trommesolo som ikke står noe tilbake for sin forgjenger - selv om han i den fortløpende spillingen ikke har så mange utskeielser som Portnoy tok seg friheten til.

Konserten var på sett og vis litt tonet ned fra tidligere Dream Theater-produksjoner. Det var mindre effekter, prosjektorskjermer og lignende enn vi har sett tidligere, men et større fokus på musikken. Den var til gjengjeld plettfri.

I motsetning til de siste par konsertene var bandet nå opptatt av å levere det fansen ønsket, fremfor at for eksempel keyboard-trollmannen Jordan Rudess skulle vise fram at han hadde lært seg enda et par nye instrumenter.

To timer med knallgod musikk i fokus

Den drøye to timer lange konserten besto i stor grad av en gjennomgang av det nyeste albumet. Det ble overraskende nok sparket i gang med Bridges in the Sky, og før den obligatoriske ekstrasangen avsluttet de med en av de aller beste sangene bandet har laget noen gang, nemlig Breakin All Illutions.

Innimellom fikk de tid til en rekke klassikere fra flere album, og en klarte en herlig balansegang mellom det hardhet og det rolige.

På sett og vis var det eneste som manglet fra konserten en virkelig genistrek som de gjerne har hatt i livesettene sine tidligere. For eksempel gjorde de en perle ut av Surrounded på Chaos in Motion-turneen (på torsdagens konsert hadde de bare en gjennomspilling av sangen), mens Hollow Years på turneen etter Train of Thougth fremstår som et av de herligste stykker gitarspill i historien.

Knallsterkt

Men det klarte likevel ikke å irritere meg, mye fordi sangen «Breaking all Illutions» i seg selv er så knallstert, og har så bra soloelementer, at den ikke trengs å gjøres totalt om for å bli en opplevelse på nivået av de foregående nevnte sangene.

For nivået på torsdagens konsert var rett og slett knallhøyt, og gutta som begynte på slutten av 80-tallet beviste nok en gang at det (dessverre) ikke er noen andre band aktive i dag som er i nærheten av å slå knockout på dem med det første - i alle fall når det kommer til ren teknikk og musikktrolldom. Og det imponerende med gjengen er at de ikke har noen svake ledd, noe som gjør at de spiller hverandre bedre. Da får det heller være at vokalisten James LaBrie kanskje ikke er verdens mest energiske rockestjerne.

Det eneste virkelig negative jeg kan si om konserten var at den ikke varte lenger.

Dette spilte de i Oslo

• Bridges in the sky
• 6:00
• Bulid me up, break me down
• Surrounded
• The Root of All Evil
• Trommesolo
• Fortune in Lies
• Outcry
• Silent Man (Akustisk)
• Beneath the Surface (Akustisk-ish)
• On the Backs of Angels
• Direkteovergang til War Inside my Head
• Direkteovergang til The test that Stumped them All
• Mini-pianosolo-inngang til Spirit Carries On
• Breaking all Illutions
• Bonus: Pull me under

(med forbehold om at noen direkteoverganger ble oversett)