En flik av krigen

Armadillo - Danmark 2010. Dokumentar. Regi: Janus Metz. Foto: Lars Skree. Med soldatene i den danske leiren Armadillo

Aldersgrense 15 år

Om du ikke har tenkt så mye på at norske soldater kjemper i Afghanistan, vil du helt garantert gjør det etter å ha sett Janus Metz' «Armadillo». Filmen levner ingen tvil om den store oppgaven unge soldater, her danske, tar på seg når de reiser ut på oppdrag.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

Filmen viser skånseløst soldatenes brutale virkelighet. For oss i publikum er det som å stange hodet i virkeligheten.

Gjennom drøye tre måneder følger Janus Metz og fotograf Lars Skree en gjeng soldater i basen Armadillo. Ved å feste kameraer på soldatenes hjelmer og selv gå med dem ut på rekognosering, får vi som sitter i vårt trygge kinosete et ubehagelig tett møte med råskap, redsel og mot. Vi ser dem forsøke å gjøre et oppdrag, nemlig å ta vare på lokalbefolkningen, men som disse igjen sier;

- Vi kan ikke samarbeide med dere. Hva tror du vil skje med oss den dagen dere ikke er her?

Det såkalt fredsbevarende oppdraget virker tidvist ørkesløst når både lokalbefolkning og soldater vet at en dag reiser de hjem.

«Armadillo» er djervt fortalt. Den er proff og en filmatisk episk film som kombinerer det vakre med det grufulle.

LES VÅRT INTERVJU: - Jeg kjente på forråelsen

Les mer:Cannes mest omstridte film

En av de mest voldsomme scenene er den der en dansk soldat blir skutt og der kameraet hviler på ansiktet som er gått helt i sjokk. Å bli skutt er langt fra hollywoodske voldsestetikk.

Det samme er opptakene av de danske soldatene der de regelrett står og sliter i og peller på isønderskutte afghanske talibansoldater. Merkelig nok er ikke denne sjokkerende delen blitt filmens mest debatterte scene. Dét er den påfølgende scenen der de omtaler skuddvekslingen som «Fuck, det er helt urealistisk det her» og snakker om hvor heftig likvideringen av soldatene var, som har skapt trøbbel. For likvidering er ikke lov i krig.

Men er det noe «Armadillo» viser så er det hvordan menneskedyret kommer frem når det trues med sin egen død. Soldatenes euforiske gjenfortellinger av makabre detaljer fra det som har skjedd etterlater deg både nummen og vantro i stolen, men ikke uten en forståelse av hvor det faktisk kommer fra.

I etterkant får Janus Metz dem til å reflektere over historien en gang til. Da er blikkene tomme, ordbruken annerledes, lufta gått ut av ballongen, for å si det sånn.

Dette er scener du kan regne med at det norske forsvaret heller ikke vil se presentert for hele verden, men nettopp av den grunn er «Armadillo» så viktig. Det er dette norske soldater, og den norske stat driver med. Og uansett hvordan du som publikum vrir og vender på det, er det ingen vei å komme utenom at dette er virkeligheten, ikke en distansert krigsfilm.

SE VIDEO AV ARMADILLO