En film preget av sterk ADHD

Mamma - Canada 2014

Regi: Xavier Dolan

Med: Anne Dorval, Suzanne Clement, Antoine Olivier Pilon, Patrick Huard, Alexandre Goyette

Aldersgrende: 15 år (egnethet: Ungdom/voksen)

I en alder av 25 år har franskkanadiske Xavier Dolan rukket å lage hele fem spillefilmer. «Mamma» ble en snakkis i Cannes, og i likhet med flere av hans foregående filmer handler den om en ung mann med et problematisk forhold til sin mor – så vel som til omverdenen generelt.

Filmen utspiller seg i et fiktivt Canada i 2015, hvor foreldre har anledning til å institusjonalisere barn med atferdsvansker på sykehus. Når 15-årigen Steve (Antoine Olivier Pilon) med sine omfattende atferdsvansker trues med å plasseres på ungdomsanstalt, beslutter imidlertid hans mor Die (Anne Dorval, som også spilte moren i Dolans debut «I Killed my Mother») seg for å overta ansvaret for gutten på egen hånd.

Det går i utgangspunktet ikke alt for bra. Die er ikke så rent lite oppfarende og utagerende selv (trolig har hun samme ADHD-diagnose som sønnen), og konfrontasjonene dem i mellom er intense og hyppige. Men så møter de den nyinnflyttede naboen Kyla (Suzanne Clement), en sjenert og nervøs lærer som har tatt seg et friår, som umiddalbart oppnår god kjemi med Steve. Og med det formes et spesielt vennskap de tre imellom, hvor de to umake damene begge fungerer som en slags foreldrefigurer for den krevende gutten.

Xavier Dolan er så absolutt en talentfull filmskaper, som lager filmer med mye særpreg og intensitet. «Mamma» kan sies å være preget av samme hyperaktive energi som sin sentrale karakter Steve, og har med det et uttrykk som kler filmen godt. Det samme gjelder Dolans utradisjonelle valg å skyte mesteparten av filmen i det kvadratiske billedformatet 1:1.

Filmens veksling mellom et utpreget realistisk formspråk og mer poetisk anlagte, nærmest svulstige sekvenser (med forfriskende bruk av blant annet Oasis og Celine Dion på lydsporet) skaper dessuten en interessant dynamikk jeg ikke har sett så ofte før.

Men samtidig er det noe ufokusert og til dels uforløst ved «Mamma», som får meg til å tenke at regissør Dolan – som i tillegg produserer, klipper, designer kostymer og skriver manus til filmene sine – nok burde senke farten og ta seg litt bedre tid til sine neste prosjekter.

I deler av spilletiden på hele 2 timer og 19 minutter savner nemlig historien framdrift. Som karakterstudie synes jeg heller ikke filmen kommer tett nok på menneskene den skildrer, da den aldri får meg til virkelig å bry meg om Steve og hans ærlig talt ganske anmasende mor. Mens Kyra åpenbart finner noe i samværet med disse to som hun ikke (lenger?) får hos sin egen mann og barn over gata, men hva og hvorfor blir for vagt skissert. Disse svakhetene bidrar videre til at jeg ikke helt får tak på hva filmskaperen egentlig ønsker å si med denne filmen.

Med sin voldsomme energi, intensitet og tidvis også manglende evne til konsentrasjon, framstår denne filmen som preget av sterk ADHD – på både godt og vondt.

LES OGSÅ ANMELDELSENE AV DE ANDRE JULEFILMENE:

Horrible Bosses 2: Kvitt sjefen, fremdeles horrible

The Imitation Game:Knekker Hollywood-koden

Exodus - Gods and Kings: Dette er ikke en historie du kødder med

Mamma:En film preget av sterk ADHD

Calvary:På søndag skal jeg drepe deg...