En ekstrem tabbe sendte ham i døden

Henrettelser på TV er ikke som i virkeligheten.

Den ensomme fangen føres nedover cellegangen og tar sine siste skritt, før han spennes fast i stolen og venter på giftsprøyten.

I virkeligheten derimot, spesielt i USA, tar det år, ja ofte flere tiår, før en henrettelse utføres. Saker må etterforskes, vitner må intervjues og dommere må signere papirer som fullfører henrettelsen.

Teknisk sett har alle dødsdømte fanger i USA for eksempel, en såkalt «stay of execution». En betegnelse som betyr at en dommer utsteder en midlertidig ordre som hindrer myndighetene i å utføre henrettelsen til alle juridiske detaljer er løst.

Kanskje må fangen avvente en dom i en annen rettssak som igjen kan påvirke hans sak, eller kanskje nye bevis har dukket opp som må etterforskes før henrettelsen kan utføres.

Slike utsettelser er nervepirrende for alle involverte, spesielt siden en «stay of execution» kan komme alt ifra dager før henrettelsen til minutter før dødsdommen utføres.

Noen ganger blir slike utsettelser aldri utført, rett og slett fordi noen ikke har tastet inn det riktige telefonnummeret, mens andre ganger blir henrettelsen utsatt grunnet feil på utstyret.

Her er fem utrolige henrettelseshistorier.

1. Ringte feil nummer

Caryl Chessman ble notorisk kjent i 1940-årene for å kle seg ut som en politibetjent slik at han kunne rane og forgripe seg på kvinner. Taktikken var enkel. Han ville følge etter kvinner som kjørte bil alene, før han ville blinke en lykt med rødt lys mot dem. Den røde lykten gjorde at ofrene trodde Chessman var politimann og de stoppet derfor frivillig. Så raskt vinduene var rullet ned eller kvinnene gikk ut av bilen, ville «politibetjenten» rane og voldta dem.

I 1948 ble han dømt på 17 forskjellige punkter, og til tross for at han ikke hadde drept noen, var hans handlinger grusomme nok til at dommeren dømte han til døden.

Derfor er det en smule ironisk at Chessman ble en slags frontfigur for motstandere av dødsstraff de tolv årene han satt i fengsel. Rans – og voldtektmannen ble nemlig et samtaleemne etter han skrev en rekke bøker bak murene. Spesielt hans selvbiografi, «Cell 2455, Death Row», der han hardnakket hevdet sin uskyld til tross for den store mengden bevis mot ham, ble en stor hit. Boken ble blant annet filmatisert i 1955.

Flere kjente personer, som tidligere førstedame Eleanor Roosvelt, lot seg også sjarmere av den dødsdømte fangen og støttet kampen til Chessman.

I løpet av tiden på dødscelle klarte Chessman å få henrettelsen utsatt hele åtte ganger, senest i februar 1960. Dommer Brown i California mente nemlig at det kunne bryte ut opptøyer under presidents Eisenhowers besøk i Uruguay dersom myndighetene gjennomførte henrettelsen av en så profilert fange.

CHESSMAN - THE END

Men i mai samme år var fristen for utsettelsen utløpt, og myndighetene handlet raskt for å få gjennomført henrettelsen. Samtidig som man gjorde klart for henrettelse i San Quentin-fengselet, hadde Chessmans advokat fått en ny «stay of execution» utstedt fra en dommer. Faktisk var utsettelsen så fersk at man i San Quentin var minutter unna å slippe ampullen med cyanid i gasskammeret. Dommerens sekretær kastet seg over telefonen for å ringe fengselet, men skjebnenes ironi skulle ha det til at hun ringte feil nummer. Da hun endelig klarte å ringe riktig nummer, var det for sent – gassen var sluppet og henrettelsen kunne ikke avbrytes.

2. Dårlig stol

Seksten år gamle Willie Francis ble i 1945 siktet for drapet på en butikkeier i St. Martinville i Louisiana. Mordet hadde i måneder forblitt uløst, helt til Francis ble arrestert for en helt annen urelatert forbrytelse og politiet fant den drepte butikkereierens lommebok på unggutten.

Det tok ikke lang tid før sekstenåringen innrømmet drapet og hjalp politiet å finne pistolhylsteret han hadde brukt for å skjule drapsvåpenet. Pistolen var allerede funnet ikke langt unna åstedet og passet hylsteret Francis hjalp dem å finne. To vitner pekte også ut Francis til å være gjerningsmannen. Francis selv erklærte seg «ikke skyldig», men med en forsvarsadvokat som ikke innkalte noen vitner, ikke protesterte en eneste gang under rettssaken og som faktisk ikke presenterte et forsvar for sin klient, var det ikke overraskende at Francis ble dømt. Sekstenåringen fikk dødsstraff, og 3. mai 1946 skulle henrettelsen utføres med elektrisk stol.

Dessverre for Francis var stolen installert av en full fengselsbetjent og fungerte ikke som den skulle.

Dødsskrikene som fulgte er noe de til stede aldri vil glemme, og øyenvitner forteller at de kunne høre Francis skrike «Slå den av! Slå den av og la meg få puste!». Andre vitner sier sekstenåringen skrek «Jeg dør ikke», noe han heller ikke gjorde. Faktisk måtte henrettelsen avbrytes takket være den problemene med stolen.

Francis henrettelse ble først utført året etterpå, 9. mai, nesten på dagen ett år etter første forsøk.

3. En runde sjakk

Overvektige Christopher J. Newton begynte sin kriminelle karriere med å stjele godteri fra den lokale butikken som guttunge. Etter det gikk det bare nedover for Newton, og han ble senere arrestert for innbrudd.

Den 120 kilo tunge og 182 centimeter høye innbruddstyven hadde lenge slitt med mentale problemer, noe hans fremtidige cellekamerat, Jason Brewster, ville smertelig få oppleve. På påskudd om trussel fra andre fanger, fikk Newton overtalt fengselet om at det tryggeste for ham var å sette han på en tomannscelle med spjælingen Brewster.

Den nye cellekameraten og Newton kom godt overens, helt til de begynte å spille sjakk. For etter at Brewster tapte flere ganger med vilje for Newton i brettspillet fordi han ikke orket å spille mer, bestemte innbruddstyven seg for at nok var nok. Han banket brutalt opp den 60 kilo lette cellekameraten, tok et tau rundt halsen på ham og kjørte et tøystykke ned i halsen hans. Når Newton oppdaget at dette ikke hadde tatt livet av Brewster, tok han et nytt tøystykke og kvelte cellekameraten. I forhøret etterpå fortalte han myndighetene at han hadde også drukket cellekameratens blod.

Herfra var veien kort til giftsprøyten, og i mai 2007 tok Newton sine siste skritt mot dødskammeret.

Utrolig nok skulle det ta nesten to timer før helsepersonellet skulle kunne klare å fullføre henrettelsen. Det tok faktisk så lang tid, at Newton til slutt måtte be om å få lov til å ta en dopause før de kunne fortsette henrettelsen.

Problemet var nemlig at fangen var så overvektig at man hadde problemer med å finne en blodåre så man kunne sprøyte inn giften.

Om dette ikke var nok, ble Newton stukket minst ti ganger i mislykkede forsøk på å finne en passende åre. Når sprøyten endelig var satt og giften skulle sprøytes inn, har vitner rapportert om at Newtons mage hovnet opp, han ristet og frådet fra munnen, i tillegg begynte han å rykke voldsomt mens han var fastspent på bordet.

I etterkant viste det seg at sprøyten ikke var korrekt administrert, til tross for at de hadde funnet en blodåre, noe som må ha ført til en smertefull død for den dødsdømte. Giften brukte også 16 minutter på å ta livet av Newton, noe som er dobbelt så lang tid som normalt.

4. Mannen de ikke kunne henge

Tre ganger skulle det ta, før de ga opp å henge britiske John Henry George Lee.

Den tidligere tjeneren var blitt siktet og dømt for drapet på sin rike og single arbeidsgiver, miss Emma Keyse. Rikmannsjenta var blitt funnet brutalt myrdet, hakket med øks, strupen hennes kuttet og huset forsøkt tent på.

Den tidligere straffedømte Lee var en naturlig mistenkt for politiet.

Bevisene var svake, men det tok ikke lang tid før Lee ble dømt til døden ved henging. Datoen for henrettelsen ble satt til 23. februar, 1885.

Bøddel James Berry testet falluken på galgen en rekke ganger før det var alvor. Alt var som det skulle, og fangen ble klargjort og dommen lest opp.

Men da tauet var lagt om halsen på Lee, og bøddelen trakk i spaken for luken, ville den ikke opp. Berry prøvde en rekke ganger, men luken rikket ikke på seg. Myndighetene så ingen annen utvei enn å utsette henrettelsen. Lee ble ført tilbake til sin celle i fengselet i Exeter, og dommen ble senere omgjort til livstid i fengsel.

Lee hadde hele tiden hevdet sin uskyld, og etter 23 år med anker, ble han endelig løslatt i 1907. Ironisk nok var det ikke de svake bevisene mot ham som gjorde at Lee endelig fikk friheten tilbake.

Nei, det var det faktum at myndighetene hadde prøvd å ta livet av ham hele tre ganger, men mislyktes, som var begrunnelsen på løslatelsen.

I ettertid har historien om «Mannen de ikke kunne henge», blitt en godbit for konspirasjonsteoretikere. En rekke historikere hevder at Lee virkelig var uskyldig, og at den riktige drapsmannen egentlig var Lees forsvarsadvokat under rettssaken og miss Keyses gode venn, Reginald Gwynne Templar.

5. Elleve dødsskrik

På løslatelse for drapet på sin kjæreste, bestemte Jimmy Lee Gray seg for å kidnappe en tre år gammel jente og voldta henne før han tok livet av den lille jenta.

Grays brutale handlinger førte til store presseoppslag over hele USA, og spesielt mange i delstaten Mississippi, hvor drapet hadde skjedd, ønsket å se drapsmannen lide for sine grusomme handlinger.

Det kom derfor ikke som et sjokk på noen at han ble dømt til døden.

Men det var ikke bare lokalbefolkningen som hadde vist sin forakt for Gray, også hans bøddel, Barry Bruce, skal blant annet ha kalt han en «jævel» og sagt ironisk «ja, jeg føler virkelig med Jimmy Lee» i det han førte han ned mot gasskammeret.

Vitneobservasjoner som dette har i ettertid ført til mistanker om at Grays henrettelse ble tuklet med.

Fangen ble spent fast, og cyanidampullene ble sluppet i et bad av svovelsyre og destillert vann som produserte den dødelige gassen.

Men da gassen nådde lungene til Gray, begynte han å rykke voldsomt, hoste og kveles, til stor forskrekkelse for vitnene til henrettelsen. Grays hode var ikke spent fast, og i løpet av de neste sekundene begynte han å slå hodet voldsomt hardt i en jernstolpe som var bak ham.

I det blodet rant fra Grays hode var det for sent å avbryte henrettelsen, og fengselsdirektøren bestemte seg heller for å tømme rommet for vitner.

Ifølge nyhetsbyrået Associated Press (AP) som var til stede på henrettelsen, døde voldtektsmannen av skadene han påførte seg da han slo bakhodet i jernstolpen. Vitnene til henrettelsen skal ha talt elleve dødsskrik fra Gray, før de ble ført ut av henrettelseslokalet.

I ettertid viste det seg at bøddelen, Barry Bruce, var full i det han skulle utføre dommen.