En dobbel Frisell, takk!

(SIDE2:) Oppstandelse i København sammen med småfuglene, reise via Gardermoen til øvelser og det første møtet med Arild Andersen og Jan Erik Vold, var bare første etappe på Bill Frisells maratonfredag. Seinere fulgte konsert med hans egen trio før den «norske» trioen avsluttet rundt midnatt.

Helt siden Bill Frisell slo gjennom sammen med blant andre Arild Andersen og Jan Garbarek på begynnelsen av 80-tallet, var det åpenbart at vi hadde en musikant og gitarist av svært sjeldent kaliber å gjøre. Senere har han vært førstevalget hos alle fra Elvis Costello til Paul Motian.

I hans nye trio med bratsjisten Eyvind Kang og trommeslageren Rudy Royston får vi nesten en slags gjennomgang over hvem Bill Frisell er og veien hans fram hit. Hans musikkanskuelse er nesten som et resymé av hva amerikansk musikk er: Country, rock, jazz og en hel del annet satt sammen slik kun Bill Frisell kan gjøre det. Hans sound og uttrykk er både unikt og totalt originalt og Kang og Royston er perfekte følgesvenner på denne triumfferden gjennom amerikansk musikkhistorie der vi blant blir servert «We All Go Together When We Go» og «Tea for Two» som de aldri – ALDRI – har vært spilt før.

Timene før og etter konserten med sin egen trio ble brukt til øvelser med våre egne giganter, bassisten Arild Andersen og poeten, oversetteren og unikumet Jan Erik Vold. Sistnevnte hadde blitt spurt av arrangørene for noen måneder siden om det var noen han gjerne ville møte og Bill Frisells navn kom raskt opp. Som sagt så gjort, og Volds tidligere samarbeidspartner Arild Andersen var den naturlige linken siden han hadde jobbet mye med Frisell tidligere.

Vold valgte sine egne oversettelser av den amerikanske lyrikeren Wallace Stevens, resitert på Volds særegne måte hovedsakelig på norsk, men også litt på engelsk til ære for Frisell, og for mange blei nok disse diktene et første, spennende møte med Stevens’ lyrikk.

Arild Andersen hadde i hovedsak ansvaret for musikken og arrangementene, mens Frisell sto for et par låter. Standardlåtene «Bye, Bye Blackbird» og «Imagination» var også naturlige valg, tolket på et helt spesielt vis, må vite.

Andersens basspill, Frisells gitaruttrykk og Volds habla habla, som han selv kaller det, var intet mindre enn en åpenbaring og fortalte den fullsatte Kongsberg kino hvordan musikanter – jeg regner så avgjort også Vold som musikant – av dette kaliberet kan skape noe unikt med minimalt med tid sammen. Må noen sørge for å få denne trioen på veien snarest mulig!!!!