En annerledes Potter
Første del av siste film er både langsommere og tristere enn vi er vant til. Men det gjør ingenting.
(SIDE2:)Harry Potter og Dødstalismanene - Del 1 (Harry Potter and the Deathly Hallows) - Storbritannia, 2010. Regi: David Yates. Med: Daniel Radcliffe, Rupert Grint, Emma Watson, Jim Broadbent, Elarica Gallacher, Robbie Coltrane, Michael Gambon, Maggie Smith, Alan Rickman, Bonnie Wright, James Phelps, Oliver Phelps, Julie Walters, Mark Williams, David Thewlis, Helena Bonham Carter.
Aldersgrense: 11 år - Frarådes barn under 11 år
Endelig er begynnelsen på slutten klar, et halvt år etter den opprinnelige planen. Og ventetiden var absolutt verdt det.
Denne gangen møter vi en trollmannsverden i kaos. Voldemort er tilbake og Harry er hans fremste mål.
Som kjent ble den siste boka delt opp i filmversjonen, og det er den første av to deler som nå kommer på kino. De som har lest boka vet at det er i den siste halvdelen det er mest intens spenning, mens den første delen i større grad består av desperasjon etter å få utført noe. Denne preger selvsagt også filmen, som uten tvil er den mest langsomme i serien. Her er flere scener hvor vi ser Harry og hans to beste venner tilbringe tid i teltet uten å vite hvor de skal dra eller hva de skal gjøre.
Men selv om filmen er mer langsom enn vi er vant til, blir det på ingen måte langtekkelig eller kjedelig. Her er mange actionfylte scener med dødsetere like i hælene på våre venner, og jakten på Voldemorts gjemte sjeler blir også både spennende og skummel.
Dramaet som utspiller seg mellom de tre vennene er også interessant å følge, og vi får se at de tre unge skuespillerne virkelig er dyktige. Spesielt Emma Watson viser at hun er en særdeles god skuespiller, men også Daniel Radcliffe og Rupert Grint spiller svært bra.
Det er først og fremst disse tre vi følger i filmen. Vi får et lite gjensyn med familien Weasley og de andre som beskytter Harry, men i all hovedsak må de tre unge trollmennene klare seg selv i kampen mot de onde kreftene. Men både karakterene og skuespillerne klarer seg utmerket på egenhånd.
Den nye filmen er langt tristere enn vi har vært vant til. Åpningen i filmen, hvor vi får se frykten alle har for tilstanden i trollmannsverden, er gripende. Spesielt rørende er øyeblikket da Hermine/Hermione utfører en glemselsformel på foreldrene sine, så de ikke skal huske henne. Uten å røpe noe mer, gjør også slutten at man går ut med en trist følelse i kroppen.
Men det er selvsagt også gjort plass til humor i filmen. Spesielt scenen hvor Harry og vennene kler seg ut som tre tilfeldige personer i magidepartementet er festlig. Verdt å merke seg er også det lille sparket mot «Twilight»-serien da Hermine leser eventyret om de tre brødrene.
Eventyrfortellingen fungerer også godt. Siden eventyret er viktig for historien, måtte det selvsagt være med i filmen. Regissør David Yates har løst det ved å animere eventyret på en spennende måte. Kanskje kan vi håpe at hele eventyrboka «Skalden Skurres historier»/«The Tales of Beedle the Bard» blir filmatisert?
«Harry Potter»-fansen går et langt halvår i møte, før den siste delen av historien skal fortelles. Og blir neste - og siste - film like bra som denne, har vi mye å glede oss til.