Bettan om tapet av ektemannen:
–Det dype savnet forsvinner aldri

Hva er de laget av, ­menneskene som alltid klarer å bringe energi og glede inn til andre, samme hva de står i? Hvor henter de kreftene fra? Skal du møte Elisabeth Andreassen (67) melder disse spørsmålene seg. For hun er en av dem. 

På vei hjem til artisten vet jeg hva som venter meg og ­fotograf Gry. En blid, ujålete, raus og lattermild person. En som byr på seg selv, som har kaffen klar. Ikke bare det, når vi kommer inn, vil det være tente stearinlys overalt i den lune stuen, og selv om det ennå ikke er helt jul, vil vi gå inn i julestemning. 

Og jeg vet mer. Når vi setter oss ned og snakker om livet, vil hun også ta oss med inn i alvor og motgang. For det er slik at jeg gjennom mine 40 år som journalist har møtt henne minst ti ganger. 

Første gang var i 1987, da hun turnerte med Bobbysocks og jeg var ung og nyutdannet avis­journalist i en regionsavis. En gang ble jeg med henne hjem til hennes foreldre i Göteborg som reporter for Hjemmet. 

– Jeg er på et godt sted. Snart er det juleturné. Hvordan er det med dere, spør hun.

På et godt sted. I samme slengen omtanke for andre. Typisk, typisk. Og akkurat som jeg forberedte meg på, så skinner det i tente lys i hver krik og krok, og duften av ­nytraktet kaffe ligger i luften. 

Klar for juleturné

Snart er det adventstid og Elisabeth skal reise land og strand rundt sammen med Anita Skorgan og Rein Alexander. Gjennom fem–seks uker skal de gi julestemning til veldig mange med konserten «Deilig er jorden». 

– Jeg elsker julekonsertene våre, de gir også meg jule­følelsen, sier hun, og peker på en vinrød velurfrakk som ­henger i garderoben.

Vi får vite at frakken ble sydd av moren, Ingrid, da Elisabeth skulle turnere med Jan Werner Danielsen en gang for mange, mange år siden. Fortsatt er den en trofast julefavoritt. 

– Hver gang jeg henter den frem, tenker jeg på Werner, men mest på mamma. Det var aldri vanskelig å få henne glad og begeistret. Hun var en fantastisk person, som følte omsorg for alle som hadde det vanskelig. Bestandig var det åpen dør hjemme hos oss, og hun spilte gitar, sang og tok vare på folk. Jeg takker henne for at også jeg ble født med et lyst sinn. Ofte tenker jeg på lykkeloddet jeg vant da jeg fikk henne og pappa som foreldre.

Les også: Tone Damli etter den tunge tiden: – Det kjenner jeg på

Naturlig er best

Foreldrene lever ikke lenger. Hjemme i Elisabeths leilighet på Røa i Oslo henger alle juleantrekkene fremme. Bettan, som mange kaller henne, ser uforskammet sprek ut. Da vi bemerker det, sier hun at hun føler seg vel. Ja, proppfull av overskudd.

– Jeg er overbevist om at det skyldes treningen jeg gjør to dager i uken. For seks–syv år siden begynte jeg å få smerter i hendene og føttene. Etter at jeg bevilget meg ukentlige timer med min personlige ­trener, Ronny, har jeg ikke hatt vondt i det hele tatt. Det er ikke mye luksus i min hverdag, men dette og hudpleie i en hudpleiesalong unner jeg meg jevnlig. Det gir velvære, sier hun, og legger til: 

– Jeg har som mål å være en sprek bestemor den dagen jeg blir det. Derfor trener jeg både hjertemuskelen og de andre musklene. Det handler om å forebygge, holde seg frisk og føle seg vel, poengterer hun.

Ærlig og åpen

En samtale med Elisabeth blir gjerne som en slags livsreise. Det er humor og glede i ett ­sekund og ettertenksomhet og alvor i det neste. Latter og ­tårer går hånd i hånd. 

– Jeg er en glad person, men har mistet flere av mine nærmeste og bærer også på masse savn. Livet har ikke bare vært lett, sier hun og blir stille i noen sekunder.

Flere ganger har hun delt tankene rundt sitt livs aller største sorg. Da hun mistet sin store kjærlighet, Tor, pappaen til døtrene Nora (28) og Anna (30). Til sommeren er det ti år siden hun våknet av et høyt brak og fant ektemannen død på gulvet i hytta deres på Brønnøya i Asker, utenfor Oslo.

Det var 13. juni 2016 at livet ble snudd på hodet. Det hun trodde skulle bli en ny, lykkelig dag med ektemannen, ble til et mareritt. 

– Det kom som lyn fra klar himmel og var vanskelig å fatte. Han var min bestevenn og kjæreste, min bauta. Ja, hele registeret. Tor var mild og sterk samtidig, han var empatisk og kjærlighetsfull. Jeg kunne stole på ham i alt. 

Øyekroken er våt da hun henter frem minnene om ham, og vi ser plutselig gifteringen hun fortsatt har på fingeren.

Den ene, store kjærligheten – den du bare opplever en gang. Allerede første gangen hun møtte ham, visste hun det. Hun så inn i de snille øynene hans og visste at han var mannen hun ville gifte seg og få barn med.    

– Det verste med å miste ham, var at jentene våre mistet pappaen de elsket. Det aller vanskeligste har vært at de skal leve livet videre uten ham – at han ikke er der når de står i milepælene i livet, sier mammaen.

Savnet

De første årene etter Tors bortgang var tunge, og til tider uutholdelig. Men Elisabeth fortsatte å jobbe og leve, søkte mot lyset. 

– I årene vi fikk sammen, snakket vi om hva som ville skje hvis en av oss falt fra. Vi var enige om at den som ble igjen skulle gå videre. Vi visste at livet er lunefullt. Nå tenker jeg at de gode samtalene vi hadde, er hva jeg savner, og at jeg var ekstremt heldig, som fikk være nær et så flott menneske som ham i så mange år. 

Hun føler at han fortsatt er til stede. Noen ganger er det som om hun får tegn fra ham.

– Det kan skje når en fugl kommer og hilser på i hagen på Brønnøya, eller i en kirke et sted, og det føles helt naturlig at det skjer, forklarer hun.

Det var ikke var sånn det skulle bli, men det var sånn det ble. Midt i alt som føltes urettferdig, kjente hun på en ny kraft; varmen fra medmennesker som følte med henne og var der for dem. 

– I dag ser jeg at jeg fikk en stor oppgave; jeg måtte være den sterke. Mitt oppdrag ble å stable på beina et godt liv igjen for jentene og meg selv. Det eneste rette var å gjøre det beste ut av dagene, oppsummerer hun. 

Hun smiler, forteller om den siste båtturen med Tor. Ute i snekka var han akkurat slik hun vil minnes ham. Lun, god, søt og morsom. 

Savnet etter de gode samtalene og de gode stundene bærer hun med seg hver eneste dag. Morgenene, da de satt stille med hver sin del av en avis, og med hver sin kopp kaffe og bare ­eksisterte side om side. Hadde hun bare kunnet få oppleve en av dem en gang til! 

Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen

Trives alene

For noen år siden ble det kjent at alles Bettan hadde fått ny kjæreste. Hun delte at hun møtte ham på Tinder, og lot alle få vite at hun hadde det bra. Og «hele Norge», og sikkert Sverige også, gledet seg på hennes vegne. 

Nå er det ett år siden for­holdet tok slutt. Vi snakker ikke om hvordan eller hvorfor. Hun sier at hun ikke er på ­søken etter ny kjærlighet. 

– Jeg trives alene. Hvis det dukker opp en person, er det hyggelig, men jeg leter ikke aktivt. Å være alene gjør meg ingen ting. Døtrene mine, Anna og Nora, bor i nærheten, og vi er mye sammen. Fortsatt har vi også nær og god kontakt med Tors familie, som vi setter enormt stor pris på og er veldig glad i. Guri, niesen til Tor, ser jeg ofte. Vi er venninner og koser oss med turer eller kaféprat. Så nei, jeg trenger ­ingen spesiell akkurat nå. 

Elisabeth forteller at Nora, den yngste, skal gifte seg til sommeren. Før det er det mye som skal skje. Ikke minst skal hun spille i konsertversjonen av musikalen «Kristina från Duvemåla» på Kilden i Kristiansand med Kristiansand symfoniorkester i februar. 

Den er skrevet av Abba-guttene, Benny Andersson og Björn Ulvaeus, og er basert på Vilhelm Mobergs romanserie «Utvandrarna».

– Dette er kjempestort for meg, for det er virkelig en av de fineste musikalene jeg vet om, sier hun. 

Jul i en fei

Neste uke er det klart for årets juleturné, og hun gleder seg veldig. Hun stortrives med Anita og Rein, sier at de skal ha gode stunder sammen på vei til og fra konsertstedene.

Hun smiler når vi spør om det ikke er stressende å komme hjem dagen før lille julaften og lage jul for seg og sine. Hun er blitt vant til det. 

– Å lage jul er gjort i en fei, så nei, jeg bare koser meg og føler ikke stress i det hele tatt. Jeg har også dager innimellom med fri og de brukes til forberedelser. 

Vi ler. Tanken på alle som kaver seg opp med vaskekluter og historier om alt som må gjøres. Gjort i en fei. Vi bør la oss inspirere. For det handler om å planlegge og kose seg med det man gjør. Og kanskje legge fokuset på kosen og ­hyggen i stedet for at alt skal være perfekt. 

67-åringen er velorganisert. Mange julegaver ble kjøpt i oktober. Menyen er blitt endret julaften fordi yngstedatteren ikke spiser kjøtt. Skalldyr er den nye julemiddagen. 

– Da Tor levde gikk det i ribbe hver eneste julaften, som han laget, og pinnekjøtt, som jeg ordnet. Pinnekjøtt er hva jeg vokste opp med fordi mamma brakte med seg sine familietradisjoner fra Sykkylven, forklarer hun, og legger til at hun nå spiser pinnekjøtt lille jul­aften og lutefisk første juledag. 

De har sterke, faste tradi­sjoner. Tredje juledag er det hvert eneste år julelunsj med familien til Tor. I år skal alle samles hos Elisabeth. Hun dekker på med linservietter, tente lys og friske blomster i takknemlighet over nærheten de fortsatt har med hans slekt. 

Les også: Samuel Massie: – Bestefar gikk fra å være ferdig med livet, til å ha sine beste år

Et godt år

Når vi forlater 2025, kan Elisabeth se tilbake på et innholdsrikt år. Hun har turnert med Dag Erik Oksvold, hatt jubileumskonserter med Bobbysocks og hyllestkonserter til jubilerende Rolf Løvland sammen med Kristiansand symfoniorkester.

– Snart henter jeg frem plast­juletreet jeg kjøpte i fjor. Det har lys på, så det kommer fort opp. Da Tor levde hadde vi tre fra skogen, og vi var fire om å pynte treet sammen. Nå er det jentene og jeg som gjør det. Hva de tenker om plasten, vet jeg ikke, sier hun lattermildt. 

Tente stearinlys, julemusikken på, småkaker og sildebord hører til i Bettans glade jul. Hun liker å samle de hun er glad i. Den svenske retten Janssons fristelse må på bordet hver 1. juledag, når det er brunsj. 

Vi har vært gjennom mye de timene vi har vært sammen. 

– Kan man trene seg opp til å bli så positiv og glad som deg? 

Elisabeth lar ordene henge litt i luften før hun svarer.

– Jeg tror man kan la seg inspirere til å øve på å se mot lyset og gleden, men for å få det til, tror jeg at du må ha i deg evnen til lett å bli begeistret. Jeg vil minne om en ting: Når du velger det som gjør deg glad, er det en lettere vei å gå enn ned i kjelleren. Husk at sorg, lengsel og savn kan gå hånd i hånd med gleden. 

Døtrene og venninnene om Elisabeth

Døtrene har mye positivt å si om mamma.

Anna, 30 år:– Mamma er en som ­alltid er der med åpne armer og et hjerte fullt av kjærlighet. Vi trenger aldri å lure på om vi er hennes første prioritet. Hun lyser opp mørket og gir en trygghet som bare en mamma kan. 

Nora, 28 år:– Hva som gjør mamma fantastisk, er det store hjertet hennes. Anna og jeg har en mor som alltid setter oss først, og som har gitt oss en veldig god oppfatning av ubetinget kjærlighet. 

Noen av Bettans nærmeste venninner:

Anita Skorgan: – Elisabeth er et veldig realt,jordnært og humørfylt menneske. Hun er en begavet sangerinne, og en flink kokk og interiørarkitekt. Jeg gleder meg til å dra på turné med henne.

Bestevenninne Janne Skarpeid Hermansen:– Hver gang jeg kommer hjem til Elisabeth,føler jeg hjertevarmen. Hun er en veldig nær person som alltid byr på seg selv.