Elin var hjemme med Eilif (2) - så havnet hun i koma
Lå hjelpeløs i ti timer.
(Namdalsavisa, NAMSOS:) Mamma Elin Skage Knappe (38) husker ingenting av at Eilif (2) fikk låst opp verandadøra. Hele 11. februar fortoner seg som et stort, svart hull for trebarnsmora.
Klokka ringer, og hun står opp til normal tid denne mandagen i februar. Lill Marie overnatter hos tante Mona, men Sigve skal på skolen. Toåringen Eilif skal i barnehagen, og Elin selv skal på jobb – hvis hun makter. Den siste uka har hun vært syk med feber og influensa. Hele familien på fem har vært dårlige. Før helga måtte Elin til fastlegen. Det ble konstatert flere infeksjoner i kroppen, trebarnsmammaen ble satt på en antibiotikakur.
Virket gjorde den også. Søndag var det morsdag, og Elin ble gjort stas på med kake og presanger. Formen var grei. Ektemannen Geir Olav Knappe besluttet å dra på styremøte i KUN - senter for kunnskap og likestilling i Bodø likevel. Elin var jo frisknet såpass til at det var tilrådelig å reise fra henne og barna.
Men mandagen ble ille.
– Jeg husker følelsen av å våkne og være på tur ut av meg selv, sier Elin til Namdalsavisa.
Hele kroppen var som et stort, tungt lodd, minnes Elin om den morgenen.
Det til tross, får hun kledd på guttene og seg selv. Morgenstellet blir unnagjort og de to sønnene får frokost.
Det var imidlertid tredjeklassingen selv som minnet mamma på at han måtte gå på skolen. Klokka var blitt åtte. Mamma fulgte han ned i gangen, låste døra etter ham og gikk opp på stua. Der la hun seg på sofaen for å hvile litt mens minstemann så Barne-TV.
Så blir det svart.
Får telefon fra SFO
Geir Olav står på flyplassen i Bodø og venter på å gå om bord på Trondheims-flyet når telefonen ringer. Det er rektor på Vestbyen skole som spør om de ikke skal hente Sigve snart. Klokka er blitt 17.20 og SFO skulle ha stengt for 50 minutter siden.
– Jeg blir flau. Lover å ordne det. Jeg ringer Elin, får ikke svar. Så ringer jeg svigermor. Hun er på jobb og vet ingenting. Deretter ringer jeg Elins søster Mona. Hun forteller at Elin og ungene skulle komme dit på middag etter jobb, men at hun verken har sett eller hørt noe fra dem ennå. Det er da jeg forstår at det er noe galt, forteller Geir Olav.
Han må skynde seg. Ombordstigninga er nært forestående. Han finner telefonnummeret til naboen, Joakim Sørli, som bor på den andre sida av vegen. Han er heldigvis heime, og kan fortelle at lyset er på hos familien Skage Knappe, og at bilen er heime.
– Jeg ber ham gå over og ta en sjekk. Det er noe som ikke stemmer. Folk begynner å gå om bord i flyet. Klokka 17.40, når jeg sitter i flysetet, får jeg kontakt med Joakim. Han har møtt stengt dør, men kom seg opp på verandaen i 2. etasje. Der så han at Elin og Eilif lå på sofaen og sov. Han banket på vinduet, og Elin løftet hånda til svar, men foretok seg ellers ingenting. Eilif våknet også, og Joakim fikk ham til å låse opp verandadøra slik at han kom seg inn. Han sier at Elin virker noe fortumlet. Jeg skjønner at han pynter på situasjonen, så jeg ber ham ringe ambulansen. Deretter får jeg beskjed om å slå av telefonen. Flyet skal lette.
Denne saken er levert av Namdalsavisa
Kjente ikke ektemannen
Det blir en lang time før flyet lander på Værnes og Geir Olav kan slå på telefonen igjen. I mellomtida har det skjedd mye.
Naboene Hege og Joakim har rykket inn i heimen. De har sjekket om de får øyekontakt med Elin, om hun makter å snakke, om gripeevnen er intakt. De har tatt hånd om Eilif, gitt guttungen ny bleie og drikke – og de har tatt imot Sigve som blir kjørt heim av læreren sin. De har ringt etter ambulanse, og Elin er hentet og brakt videre til Sykehuset Levanger i luftambulanse.
På stuebordet finner de en stor kakeboks. Den var full av krumkaker. Nå er det bare smuler igjen. I fravær av en voksen som kunne lage mat, har toåringen ordnet opp selv.
– Men krumkak e nå godt da, kommenterer storebror Sigve kontant fra sidelinja.
Det første Geir Olav gjør når han lander på Værnes klokka 18.45 er å ringe.
– Jeg skjønner at det er noe alvorlig, og antar at det er noe med hodet, forteller Geir Olav som ringer pappaen sin i Trondheim og ber ham sette seg i bilen. Han må kjøre sønnen til Levanger.
Når han kommer dit ved 19.30-tida, møter han Elin i mottakelsen. Hun ligger på ei seng der, og responderer ikke når han sier «hei». Med ett går det opp for ham: Hun kjenner ham ikke igjen. Elin ser rett gjennom han som hun har delt seng og bord med siden 2000. Likevel blir ektemannen på sett og vis beroliget. Han hadde ventet seg et skjevt ansikt og en lammet kropp. Han konstaterer at det heldigvis ikke er hjerneslag som har rammet henne.
Så stanser hjertet
Men dramaet er ikke over. Plutselig kommer traumeteamet løpende og setter i gang med hjertemassasje. Elins hjerte har stanset. Forferdet bivåner Geir Olav at kona er blitt gustengrå og at helsepersonellet jobber på spreng. Han blir sendt ut på gangen. Der, på en benk, bryter han sammen. Han tror dette er slutten.
– Etter det har resten egentlig vært en opptur, sier Geir Olav som der og da opplever de verste minuttene i sitt liv.
For det går bra. Elins hjerte begynner å slå igjen. Legene kaller det en sirkulasjonssvikt og er glade for at hjertestansen ikke varer lenger. Det kunne fått fatale følger. Minuttene er på deres side.
Elin blir flyttet opp på lungeavdelinga, det er der det er plass denne kvelden. Der får hun kramper, og legene beslutter å legge henne i kunstig koma.
– Det føltes egentlig trygt. Det var veldig betryggende å være på sykehuset og bli møtt av folk med så god kompetanse, sier Geir Olav som blir hos kona natta over.
Heime i Namsos har Elins familie rykket ut og overtatt ansvaret for de tre barna. Tirsdag kjører Elins foreldre og søster til Levanger. Det er tøft for dem å se at Elin er koplet til respiratoren. Det er ikke noe de kan gjøre.
– Tirsdag ettermiddag ble jeg med svigerforeldrene mine tilbake til Namsos. Der var det tre unger som ventet på pappaen sin, sier Geir Olav.
Onsdag morgen drar Geir Olav på nytt til Levanger. På vegen ringer han Mona – som sitter og snakker med Elin. De har vekket henne opp fra koma grytidlig om morgenen. Hun er fortumlet, men ellers ganske bra, omstendighetene tatt i betraktning.
– Det første jeg så var Mona. Hun var blek og sliten, men hadde et stort og lettet smil rundt munnen, erindrer Elin selv.
Denne saken er levert av Namdalsavisa
Hadde fått et hjernevirus
Det er nå hun får vite at hun har pådratt seg et hjernevirus, encefalitt. Det rammer tilfeldig, men i og med at Elin uka før hadde hatt flere infeksjoner i kroppen, var hun lettere mottakelig.
Elin beskriver følelsen av at hjernen blir invadert. Og, som ved andre sykdommer som rammer hjernen, spiller også her tida en viktig rolle for utfallet.
– Hadde jeg ikke blitt funnet da jeg ble det, kunne dette ha gått ille, riktig ille, konstaterer Elin nøkternt.
Både hun og ektemannen er uendelig takknemlig overfor naboene som rykket ut og var til så stor hjelp.
– Og så Eilif da, sier mammaen og blir blank i øynene ved tanken på toåringen som var alene med henne i ti timer. Gutten er blitt tre nå, og later ikke til å ha tatt skade av det som skjedde, men det er ikke godt å tenke på for mor. Samtidig er hun stolt over at han ordnet opp selv. Låste opp døra for naboen og fant seg mat.
– Hvordan det gikk med Eilif var det første jeg spurte om da jeg våknet på sykehuset. Som sagt, han har ikke vist noen negativ atferd overfor meg, men jeg merker at han blir redd hvis jeg ikke svarer ham med det samme, sier Elin.
Onsdag 13. februar blir hun kjørt i ambulanse til Sykehuset Namsos for at nevrologene der skal ta over behandlinga. Fremdeles er Elin for svak til å komme heim. Hun må være på sykehuset, få behandling og ta det med ro enda i halvannen uke. Men det klarer de godt, både hun og familien.
– Jeg var selvfølgelig kjempesliten, men jeg skjønte hvor heldig jeg hadde vært. Jeg satt i sykesenga med et smil om munnen og en god følelse av livet, sier Elin.
(Artikkelen fortsetter)
Lang rekonvalesens
Heim til Seterdalen kommer hun 25. februar. Elin må ta det veldig med ro. Kroppen har vært utsatt for en stor biologisk påkjenning. Nå skal hun bruke tida på å bygge opp fysikken og den mentale styrken igjen. ?– Jeg kan merke at hjernen har fått seg en skramme. Tidsperspektivet og korttidshukommelsen er ikke som før, og jeg greier ikke å konsentrere meg så lenge av gangen. Lange møter og hele dager foran dataskjermen er ei belastning fremdeles, sier hun.
Hjernebetennelsen har også ført til at hun er blitt mer ømfintlig i forhold til støy, og hun må legge inn hvilepauser.
– Jeg må være ærlig med meg selv. Jeg vil så mye og er så engasjert, men jeg må finne ut av hva som fungerer for å få en best mulig hverdag, sier Elin.
I og med at hun hadde et bevissthetstap i form av epileptisk anfall, er hun fratatt førerkortet for et år. Både hun og Geir Olav håper hun kan søke dispensasjon og få sertifikatet tilbake i midten av september. Det vil gjøre kabalen for småbarnsfamilien enklere.
– Hvis man gjør ting rett i ettertid skal man ikke få varige mén av sykdommen. Det er veldig få tilfeller av encefalitt i Norge per år, og jeg vil gjerne ha kontakt med andre som har hatt denne sykdommen. Jeg føler meg litt alene, at jeg er overlatt litt til meg selv i forhold til oppfølging og rehabilitering, forklarer hun.
– Hvordan har dere som familie taklet sykdommen?
– Vi har fått oss en smell, men det som skjedde har fått oss til å bli mer bevisst på det vi har rundt oss, sier paret.
– Og jeg er, om mulig, blitt enda mer glad i familien min og de nærmeste som har stilt sånn opp for oss, tilføyer Elin.
– Og så har vi sett betydninga av å kunne være der for hverandre i nabolaget. Det var til uvurderlig hjelp. Det samme vil jeg si om helsevesenet. Vi har sett et velfungerende helsevesen som reagerer kjapt når alvoret er ute, supplerer Geir Olav.
De har gått en runde med skolen og SFO og bedt om kjappere tilbakemelding dersom avtaler brytes. Det gjelder begge veger, og det samme må gjelde for barnehagen. Likeledes har de ordnet seg med ekstra nøkler slik at folk rundt dem kommer seg inn i huset ved behov.
Lykken er å huske koden
– Det ble tre rare dager og en annerledes vår, oppsummerer paret, som har innsett at alt blir satt litt på vent når sykdommen rammer. Samtidig mener Elin at hun i sykdomsperioden har blitt godt kjent med seg selv, og hvordan kroppen er laget. Nå er hun mer bevisst på hva som er bra for henne.
– Jeg er blitt mer åpen. Jeg ser menneskene rundt meg på en ny måte. Du blir så glad for alt du har – familie, jobb, ja, alt du faktisk har. Du setter mer pris på livet etter en slik runde, på alt du får se og oppleve. Jeg merker at sansene mine er enda mer skjerpet enn før, forteller hun og tilføyer:
– Jeg kan liksom ikke få sagt det mange nok ganger hvor heldig jeg tross alt var, så bra som dette gikk.
Elin ville vel neppe – som alle oss andre – tenkt at hun skulle oppleve en lykkefølelse ved å huske koden til visakortet. Det gjør hun i dag. Likeledes – å ikke ta ting for gitt, men leve hver dag, er noe hun har lært etter denne tøffe tida. Det å ta seg tid til å kjenne etter hvordan man har det og bli bevisst på hvilket liv man vil ha, er også ei erfaring hun tar med seg på vegen videre i livet.
Men først det viktigste prosjektet av alt for prosjektlederen i Namdalshagen:
Nemlig å bli helt frisk.